I Maja Lundes debutroman fra 2015, Bienes historie, følger vi tre fortellinger som alle kretser rundt biene og den menneskeskapte utryddelsen av dem. Fortellingene foregår i ulike tidsepoker og på forskjellige steder i verden.
Når Maja Lunde nå er aktuell med en ny roman, Blå, følger hun oppskriften fra den kritikerroste debutboka. Igjen er det økosystemet og klimaforandringene som tematiseres, og igjen følger vi hovedpersoner som lever på ulike steder i forskjellige tidsperioder. Den ene av hovedpersonene er Signe, og vi møter henne i det hun vender tilbake til hjemstedet sitt, Ringfjorden i Sogn og Fjordane, i 2017.
I den andre hovedhistorien møter vi franske David som ved romanens start ankommer en flyktningleir i Bordeaux sammen med datteren Lou i år 2041.
Elv og isbre
Både Signe og Davids liv er preget av klimaforandringene, og i tilbakeblikk finner vi ut hvorfor. Signes gryende miljøengasjement startet da hennes egen mor åpnet for å demme opp elva Breio og legge den i rør, og med det ødelegge habitatet til fossekall, vannmusling og mange andre arter. Når hun vender tilbake til hjembygda som noen-og-sekstiåring, er det bare for å finne ut at hennes livs store kjærlighet Magnus er med på å vandalisere isbreen Blåfonna og selge den til oljesjeiker i Saudi-Arabia. Davids situasjon er mer akutt. Han har måttet reise fra hjemmet sitt som er satt i brann sammen med kona Anna og barna deres fordi vannmangel og tørke i Afrika og Sør-Europa har ført til kriger og flyktningstrømmer.
LES OGSÅ: Et åpent rom i kroppen
Båttur
I nåtidshandlingen følger vi Signe på vei nedover Europa med båten «Blå» på vei for å oppsøke ekskjæresten Magnus. Magnus har flyttet til Frankrike, og Signe har tatt med seg isblokker fra Blåfonna for å konfrontere ham med sviket mot naturen, hjemstedet og ikke minst forholdet deres. David på sin side har ankommet flyktningleiren Timbaut, men på veien har han kommet bort fra kona Anna og sønnen August. Sammen med dattera Lou leter han desperat etter kona, samtidig som de kjemper for å få nok vann og mat i den fattigslige flyktningleiren.
LES OGSÅ: Formsikker fjelltur med fallhøyde
Skremmende
Maja Lunde er ikke redd for å ta opp store temaer, og det er skremmende scenarier hun tegner opp i en ganske nær framtid. Med utgangspunkt i hendelser her i Norge (hun skriver blant annet om en situasjon som er til forveksling lik kampen mot monstermastene i Hardanger), skildrer hun hvordan vi skritt for skritt ødelegger for kommende generasjoner.
Lunde har uten tvil gjort et grundig kildearbeid, noe henvisningen bakerst i boka vitner om, og det er i de små tekniske detaljene og beskrivelsene hun briljerer. Også kompositorisk gjør hun noen fiffige grep ved å binde trådene sammen til slutt. Som i økosystemet henger alt på en eller annen måte sammen.
LES OGSÅ: Bok om biedød vant Bokhandlerprisen
Kunstige
Det er derfor synd at de mellommenneskelige historiene faller gjennom. Felles for begge hovedpersonene er at de framstår kunstige og hule, og fortellingene deres oppleves uengasjerende.
Det kan virke som Maja Lunde har hatt en veldig klar idé om romanens rammer og tematikk, men at hun har glemt å fylle karakterene med liv på veien. Signes historie oppleves mer melodramatisk enn strengt tatt nødvendig, og de vanskelige familierelasjonene blir for overflatisk presentert til at det gjør særlig inntrykk.
Bakgrunnen for at hun reiser til Frankrike for å oppsøke Magnus er også i overkant søkt, selv om dette, uten å røpe for mye, skal få avgjørende konsekvenser for David og Lou i handlingen som foregår 24 år seinere. I likhet med Signe er det vanskelig å føle det helt store engasjementet for David, det til tross for den håpløse situasjonen han befinner seg i.
Historien hans er som skapt for å røre oss, men det oppleves kunstig og klisjéfullt, noe som igjen skyldes karakterens manglende troverdighet. I tillegg er boka full av symboler som jeg heller ikke ser funksjonen ved utover å overforklare allerede gitte poeng.
Den som kommer best ut av det er Davids datter Lou. Reaksjonene og handlingene hennes er av de mer sannsynlige, og det er tydelig at Maja Lunde har en bakgrunn som barnebokforfatter.
LES OGSÅ: Et hørespill i romanform
Viktig tema
Det er i høyeste grad viktig å skrive om og tematisere klimaendringene og de konsekvensene det har for kloden, og Maja Lunde skal berømmes for å ha satt problemene på dagsorden. Tørke, utradering av dyrearter og klimaflyktninger er et faktum allerede i dag, og det er vel verdt å utforske hvordan framtiden kan se ut. Hadde Maja Lunde kuttet ned på de melodramatiske og symbolske partiene og heller gitt karakterene mer personlighet, kunne Blå blitt en langt mer gripende og dramatisk fortelling.
Mari Reinholt Aas
anmeldelse@vl.no