Geirr Lystrup synger frem det gode i oss

Dikt & slikt åpner med en feiende og svalende­ visepoplåt, som midt i kulde, is og skiføret som forsvant, minner oss om at våren er i anmarsj. Musikken til Lystrup har en nærhet, varme og forventning i seg, som vi må tilbake til Alf Prøysen for å finne maken til.

Med slentrende og solid tone­følge fra gode musikervenner, nennsomt skrudd passe løst sammen av arrangør og produsent Frode Berntzen, tar han oss med på en musikalsk reise langs livets landevei, der markblomstene stikker opp i vegkanten, og duren fra motorveien hverken kan høres eller er i våre tanker.

LES MER: Aksjonerer mot konservativ kirke

Medmenneskelig

Tittel­låten er en historie om lange blikk som veksles mellom reolene på biblioteket, og som ender opp i et romantisk øyeblikk ved ­utlånsdisken. Lett å kjenne seg igjen, ikke bare for bibliotekgjester. Men også for gjester i en verden hvor nettopp slike små, vennlige møtepunkter, minner oss om vår menneskelighet og medmenneskelighet.

LES MER: Lengter etter Mamma Gud

Lystrup går, som han også gjør i de øvrige ni låtene på sin 28. plate, tett på følelsene våre, enten han synger om ­nyutsprungen forelskelse, kjærlighet som blomstrer, eller kjærlighet som har liv i seg til å gjøre det på nytt. Minst like mye synger han om det å gjøre hverandre godt, ved å anerkjenne hverandres ulikheter og likeverd ved å se hverandre. Slik han på vakkert vis i låten «Mamma», beskriver opplevelsen av å bli omsluttet av en mors grenseløse kjærlighet.

LES MER: Pålagt sikkerhetstiltak av PST

Inn i sjelen

I visene til trubaduren fra Mjøsas bredder, har det alltid vært viktigere hvem man er, enn hva man utretter. Det som tidlig i karrieren hans også hadde et visst ­politisk anliggende, fikk snart et uttrykk som nådde inn i de dypeste sjelerom i alle miljøer. «Jeg vil være vinden, stryke deg om hud og panne. Jeg vil være vinden som alltid dras mot deg. Jeg vil være regnet, kysse deg med svale lepper». Så mildt og gjestmildt, kan det sies.

Om han ikke forkynner om livets alvor, gleder og mening, helt på samme måte som faren som var prest gjorde, tar Geirr Lystrup så til de grader kjærlig­heten som det største av alt, på dypeste alvor.