Film

Frost 2: Briljant animasjon, men tynn historie

Frost 2 surrer i handlingen, men reddes av fine stemninger, briljant animasjon og persongalleriet.

Bilde 1 av 2

De beste eventyrene inneholder en forundring over det eventyrlige i seg selv, og klarer å bake denne undringen tidlig inn fortellingen. Tenk på hvordan Gandalv forteller Frodo om Saurons overtagelse av Midgard i Ringenes herre, eller hvordan unge Jim Hawkins får høre om skatter og enbeinte pirater i Skatten på sjørøverøyas innledningskapitler. De unge hovedpersonene lar seg fascinere over verdenen som ligger utenfor, samtidig som vi anspores til en storøyd eventyrstund.

Frost 2 vet å benytte seg av denne effektive fortellerteknikken. Etter at Frode Fjellheims samisk-inspirerte åpningslåt har runget over Disney-vignetten, i et tilbakeblikk med prinsessesøstrene Anna og Elsa som lekende barn, forteller faren, den uniformskledde kongen av Arendell, om et slag og magiske krefter i nær fortid, hendelser knyttet til eldstedatterens forbindelse med elementene.

LES OGSÅ: Trønderkoret Cantus synger i Frost

Stemmen fra nord

I nåtid hører isdronningen en stemme som kaller. Ja, akkurat som i Game of Thrones og 1980-tallets Supermann-filmer, må man til det ytterste nord for å finne sannheten om seg selv og verden. En naturkatastrofe der oppe truer dessuten med å legge maktsentrumet i sør i ruiner.

Man skulle tro at Frost 2 gjorde det enkelt for seg ved å la prinsessene, flankert av snømannen Olaf, reinsdyret Svein og den svermeriske praktikeren Kristoffer, legge ut på tur sammen. Reisen, i utgangspunktet i rett linje nordover, skal imidlertid vise seg kronglete, både for de involverte og for publikum. Strukturen i det hele kunne nemlig vært mer oversiktlig, selskapet løses opp og møtes igjen på en måte som virker vilkårlig ved første gjennomsyn.

Snømannens dannelsesreise

Men Frost 2 er en film ment å se mange ganger, kanskje i små brokker, for en målgruppe som ikke nødvendigvis har den største, for å si det med bedriftsøkonomien, fokuseringskompetansen. Den er best tjent med en kontemplasjon over enkeltelementene: Hvite bjørkestammer i høstlig skog. Urfolk (stemmelagt av finnmarkske skuespillere i den norske versjonen) som lider under kolonialisme. En eksistensielt undrende snømann på dannelsesreise fra barn til ung voksen. Freske sang- og dansenumre, høydepunktet er det nettopp «samene» som står for, til nevnte komposisjon av Frode Fjellheim. Arkitektur som sender tankene til Bryggen i Bergen. En animasjon som er så livaktig at man glemmer at det ikke er ekte mennesker i ekte eksteriører. En Pokemon-lignende ild-vette.

Et budskap om forbrødring, unnskyld – forsøstring.

LES OGSÅ: Disney lanserer si første jødiske prinsesse

Fruentimmer

Summen av dette regnestykket føles beklageligvis som noe mindre enn verdien av enkeltkomponentene, filmen sett som helhet. Kjønnsfremstillingene er mer tradisjonelle enn i originalen, Anna fremstår som et vrangvillig fruentimmer i frieri-situasjoner, og må flere ganger reddes av menn. Mens Elsa naturligvis redder dagen til slutt.

Det er ikke lett å konkurrere mot seg selv, og Frost 2 forblir en uhøytidelig og artig og teknisk briljant mellomroman, målt opp mot det H.C. Andersen-baserte storverket den følger etter.

Og den skal ikke dømmes hardt: Julens Elsa-eventyr er full av positive mennesker, med positive budskap og kommer til å begeistre flere enn sin unge målgruppe.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film