Kunst

Frokost i det blå

Dette er «humanisme» i destillert form – det vi omgir oss med i stuer og kjøkken, bekrefter oss og forteller om den lengselen etter trygghet og skjønnhet som vi har arvet.

Bilde 1 av 5

Blaafarveværket runder 50 denne sommeren, på sett og vis snakker vi om en slags «folkets kunstskole». Kvaliteten er høy, terskelen lav – det er lett å «ta turen», som det heter. Utstillinger har kommet og gått, nordisk for det meste, alle de «store» i tur og orden, krydret med små sjokk. I bunnen av ideen, må det gå an å si, ligger Theodor Kittelsen, stedets «lokale» størrelse. Jeg aner ikke hvor mange hundretusener som har vært innom i løpet av årene, for atskillige er det årets eneste kunstopplevelse – de som kjenner seg fremmedgjorte i galleriene. Her er ikke noe jåleri.

Blåfargeblått

50 feires med utstillingen Hjemmets skatter. Nøkkelordene er tekstiler, porselen, mer eller mindre vennligsinnet pyntete bord, mennesker i rom, rom uten mennesker, vakre pådekkinger, alvor rundt bordet. En frokost skal ikke bare være god, den må være pent dandert om maten skal virke, vil noen si. Blåfargen, «blåfargeblått» eller i nærheten, er et kontrapunkt som utstillingen beveger over – enten som porselen «live» eller som krukker og fat i bildene. Det er det som holder den sammen, og likevel slipper den fri.

LES OGSÅ: Hos Kitty Kielland kjenner du temperaturen og fuktigheten i den tette lufta.

Krakelert borgerskap

Jubileumsutstillingen drar seg gjennom et spenn på et par århundrer, fra Adolph Tidemands Nabokonens råd til Bjørn Båsens energiremedium av et kjemisk kaffelaboratorium (må det være?). Nikolai Astrups blomster dandert på en tykk duk (1925) er her, Edvard Munchs virvelvind av et bilde, Bohemens bryllup (1925/30), Vilhelm Hammershøis rakrygget stiliserte Interiør med punsjbolle (1904), Richard Berghs viljetøffe kone med blått tøy (1886). Fritz Thaulow har malt interiøret på Grini Gård med rød kraft (1887) og Isaac Grünewalds et vårdrag av et kjøkken (1917).

Og så må vi nevne Lena Cronqvists (1974) sarkastisk ondskapsfulle bilde av et krakelert borgerskap, som i all sin triste lede prøver å holde festen oppe rundt et krepsbord – det er ikke lett. Vanessa Baird har malt over gammelt blomsterdekket porselen med mildt erotiske figurer (2000).

Bytte plass

Den som presser frem en rynke i pannen og løfter nesen så høyt at en får sagt at «nå har borgerskapet fått stilt ut sitt igjen, nok én gang den 'sykelige' lengselen etter å syte om den tiden da det fantes kunst i verden!», kan spare seg. For det første er det dumt, for det andre er det ikke sant. Går det an å tenke omvendt og i pakt med naturen selv, den går i sirkler og gjør nytt gammelt og gammelt nytt? I tur og orden.

I enfoldighet kaster vi begrepene «konservativ» og «radikal» rundt oss, som om ett hater det andre. De veggskillene duger ikke lenger, i hvert fall ikke hvis det forventes evig og fastfrosset verdi. Tenker vi på 70-tallsbildenes røde og radikale tale, så er det de som plutselig er blitt konservative. Mens det gamle, skjønnheten og livet og sorgen i seg selv, er blitt radikal i en verden som blåser bort for oss. Det er tidens knyttneve. Som igjen inspireres av den røde tid.

LES OGSÅ: Vårutstillingen på Fotogalleriet prøver å finne våre reelle behov i hverdagens kaotiske billedstrøm.

Det ga energi

All kunst betyr noe, bare det er ballanse mellom hjerte og hjerne. Her er det. Kjedelig? Nei. Nips og ting og porselen, kjedelig? Nei. Sigmund Freud, sjelens oppdagelsesreisende, holdt kontor i Wien – det er åpent for alle. På dette lille rommet hadde han samlet 2000 gjenstander: Små antikke figurer, miniredskaper, dyresymboler og symbolgjenstander – alt. Det var bare bamsen som manglet (det ville forresten vært for tydelig tale!). Det ga ham energi, som han sa. Det noen kaller bare ting, er for andre gull for sjelen. Det ligger i oss – dette vi omgir oss med, slik jubileumsutstillingen dokumenterer rikelig.

Et trangt ord

Skjønnhet er et trangt ord, vi må redde det - tenker jeg mellom porselen og folks dekorerte indre her på Blaafarveværket. Et annet ord, fortryllelse – jeg liker ikke det, det er i slekt med støvet. Det fine med utstillingen er at den verken fortryller eller bjeffer, den er – som svært ofte i kunsten – sett fra sprekkenes og revnenes våkne synsvinkel. Derfor klinger det dypere enn vi først tror – når vi utsetter oss åpent for det, virker det, det er noen dype, rare klanger her.

Den kjedeligste leken

Det går an – her som alltid – å leke den kjedeligste av alle leker: Finn fem feil. Jeg gidder ikke, jeg vil ikke argumentere for noen heller. Det viktige med en utstilling som denne, er at det ikke er bare øynene som ser, hodet ser også.

Dette er en utstilling som har god tid.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst