Fritt liv i dansk kollektiv

Den lille familien har ikke råd til å holde seg med det råflotte huset de har arvet. I 70-tallets ånd blir løsningen å opprette et kollektiv. Arkitekturprofessoren Erik og nyhetsoppleseren Anna begynner å ringe rundt til venner som kan være interessert i å flytte sammen.

Dermed byttes kjernefamilien med fellesskapet. Som Anna sier rundt middagsbordet: «Nå føler jeg at det er dere som er familien min». Kollektivet blir den nye enheten, som Erik, Anna og tenåringsdatteren Freja inngår i.

LES MER: Flere filmanmeldelser fra Vårt Land

Forlokkende

Mange har latt seg lokke av tanken på å «ta over» et nabolag, ei gate eller ei øy sammen med gode venner. Historiene har en del fellestrekk: Det som vinnes i form av fellesskap, dugnadsånd og trygghet - betales ofte for med begrenset albuerom og mindre personlige utviklingsmuligheter.

Også i Kollektivet har den ukonvensjonelle livsførselen en bakside: Når de bor tett på andre, mister Erik og Anna evnen til å se hverandre. Overgangen mellom ordinære hverdager og sosiale sammenkomster sklir ut. Alkoholskonsumet også. De voksne blir mindre stødige, og barna får færre stabile holdepunkter.

LES MER: Denne filmen prøver og være gripende og morsom, men lykkes kun med det ene

Når Erik innleder et forhold til en av studentene sine, svarer Anna med aksept og forståelse. Det er i tråd med prosjektet deres, som er å sette sammen livets puslespill på nytt. Men hvor grunnleggende er det mulig å gå til verks for å gjenskape og redefinere rammene for livsførselen sin? Anne oppdager at også hun har en tålegrense.

LES MER: Dette er halvannen times filmlykke

Dansk stil

Filmen oser av bohemsk, dansk frilynthet: Tidsbildet fra 70-tallet er troverdig, men samtidig såpass stilisert både i estetikk og tematikk, at det nærmest fremstår litt orientalistisk. Vi skandinaver liker vi å humre litt av hverandres særegenheter. Jeg humrer litt over hvor dansk filmen er, med alle ølflaskene, puppene og all den lystige ropingen rundt middagsbordet.

Skuespillerne løfter i flokk. Men etter hvert som Anna blir fortellingens hovedperson, hviler filmen mer og mer på Trine Dyrholms evne til å skildre en kvinne som det rakner rundt – og etter hvert også for. Trine Dyrholm fikk Sølvbjørnen for beste kvinnelige hovedrolle på filmfestivalen i Berlin. Hun gir en strålende skildring av en kvinne som ikke makter å være en ansvarlig og omsorgsfull voksenperson, fordi hun ikke makter å leve i rammene hun har skapt rundt seg. Det er tungt å se på når barn må ta seg av foreldrene sine.

LES MER: En utrolig historie om fotballgalskap

Det er klart at regissør Thomas Vinterberg har laget bedre filmer enn dette. Særlig Festen fra 1998 er en bauta i nordisk filmhistorie. Selv om Kollektivet ikke når helt samme høyder, er det likefullt en underholdende og tankevekkende film – om mulighetene og farene som ligger i å legge det store puslespillet på nytt.