Friskt pust fra middelalderen

Når vi ser tilbake på historien, vil det alltid være enkelte tidsrom som peker seg ut som eksepsjonelt begivenhetsrike og avgjørende for menneskeheten. Det være seg begynnelsen av 1900-tallet, slutten av 1700-tallet eller slutten av 1200-tallet.

Sistnevnte markerer i europeisk sammenheng slutten på høymiddelalderen, en periode hvor Europa blant annet opplevde en voldsom kulturell blomstring. Grunnlaget for de store nasjonalstatene blir til, og en økende befolkningsvekst sørger for at europeisk økonomi når et vekstnivå som ikke kommer tilbake før på begynnelsen av 1800-tallet.

Isbjørn og inuitter

Som følge av svartedauden, krig og flere perioder med hungersnød stagnerer utviklingen på begynnelsen av 1300-tallet, som betyr slutten på en epoke, og starten på en ny, nemlig senmiddelalderen.

Det er i denne brytningstiden at Tore Kvævens nye roman, Når landet mørknar, utspiller seg, i 1293. Vi befinner oss i utkanten av sivilisasjonen, nærmere bestemt Grønland, hvor nordboerne som ennå biter seg fast ikke forblir upåvirket av de store politiske, religiøse og sosiale omveltningene som finner sted på den andre siden av Atlanterhavet.

Sjeldnere og sjeldnere kommer handelsskip fra Norge og Island til Grønlandskysten. Selv hvalrossene som man i generasjoner har drevet fangst på, synes å forsvinne fra fjordene, og de få ættene som er igjen forsøker som best de kan å overleve det ugjestmilde landet. Arnar, bokens hovedperson, er blant disse, som hvis de ikke sulter i hjel, risikerer å bli drept i ættefeider, slått i hjel av isbjørn eller angrepet av hissige inuitter, såkalte skrælinger som nybyggerne kaller dem.

Mektig natur

Kvæven skriver frem en brutal, nærmest førapokalyptisk verden, på en mesterlig måte. Naturskildringene er som små dikt å regne, og når han ved flere anledninger legger synsvinkelen til ulike dyr – en hvalross, en isbjørn eller en håkjerring – maner han frem en storslått og sanselig verden. Dette underbygger datidens forhold mellom menneske og natur, samtidig som forfatteren får frem hvor små og langt på vei ubetydelige vi alle er stilt overfor den viltre naturen rundt oss.

Samtidig er det elementer ved boken som ikke er like imponerende. Deler av plottet er lite originalt: Hovedpersonen Arnar forelsker seg i Eir, en kvinne han ikke kan få fordi hun er forlovet med en annen mann. De innleder likevel et forhold som utløser en langvarig konflikt mellom Arnar og Eirs forlovede, som følgelig får katastrofale følger.

Hardkokt

Videre har forfatteren valgt å legge seg tett opp mot deler av sagalitteraturens karakteristiske stil. De mannlige personene er akkurat så hardkokte som man kan forvente seg, de er ofte store som riser, fåmælte, viser knapt en følelse og når de først gjør det, er det gjerne gjennom handling at det kommer til syne hva de egentlig føler og tenker. Kvinnene kan derimot gråte en skvett, men ikke før de står overfor en virkelig tragedie som når en hel gård utraderes av skrælinger. Når man først velger en slik fortellermåte, står man også i fare for å skildre persongalleriet på en noe stereotypisk måte. Vi har sett det utallige ganger før, både på film, TV og i litteraturen.

Mangler dybde

Et annet eksempel er at personene i liten grad endrer seg i løpet av boken. Selv ikke Arnar, til tross for de mange prøvelsene han blir stilt overfor, utvikler seg. Han er like djerv, eventuelt dumdristig, ved bokens slutt som han var til å begynne med.

Denne mangelen på dybde gjør at flertallet av romanpersonene fremstår som arketyper mer enn realistiske personer. Det er et univers hvor den modige er modig og den slemme er slem. Muligens har forfatteren valgt dette grepet for å skrive seg inn i en velkjent tradisjon, men ironisk nok er det i sitt forsøk på å skape gjenkjennelse at han produserer den motsatte effekten. Det hjelper heller ikke med den smått banale livsvisdommen som nå og da pipler frem fra sidene, som for eksempel at meningen med livet er å få etterkommere, å se dem vokse opp.

Friskt pust. Sammenlignet med den hyperrealistiske litteraturen majoriteten av norske forfattere later til å skrive nå til dags, utgjør Tore Kvæven likevel et friskt pust gjennom sin kreativitet og litterære lekenhet. Mon tro hvordan synsvinkelgrepet hans kunne vært brukt til å fortelle en historie lagt til vår egen samtid?

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]