Fremragende om fellesskapets møteplasser

Et lands historie fortelles som ­regel fra makthavernes synsvinkel. Den består av store begivenheter og kjente kvinner og menn. Alle de små møtene, alt det som ikke betyr noe i det store­ bildet, forsvinner nesten alltid. Men fortiden kan formidles på en måte som kommer i intim berøring med vanlige borgeres livsverden.

Allmenningen forteller en slik historie gjennom en mangslungen og detaljrik undersøkelse av hvordan norske offentlig­heter har oppstått og hvordan de har utviklet seg.

Banebrytende

Forfatternes utgangspunkt er Jürgen Habermas' banebrytende doktorgradsavhandling Borgerlig Offentlighet (1963). Det var den representative offentligheten, hvor vanlige borgere var undersåtter uten tilgang til herskernes time­plan, som preget det meste av historien, forklarer han. Men med fremveksten av varehandel og møtesteder hvor vanlige folk kunne dele alt fra et krus øl til nyheter, oppstod et sivilsamfunn hvor et nytt rom for samhandling ble mulig. Det private rommet ble supplert med en offentlighet hvor både varer og informasjon kan utveksles.

Med kapital og diskusjon skapes etterspørsel etter ting som markerer selvstendighet fra både konge, stat og kirke – som, igjen, fører til institusjonene vi tar for gitt i dag: aviser, forlagshus, ­offentlige museer, konsert­steder og bokhandler.

Da alle disse kanalene for ­informasjon, underholdning og politikk var blitt etablert, vokste uvegerlig også andre, mer demokratiske, måter å organisere liv og samfunn på frem.

Underholdende og grundig

Allmenningen, som er redigert av professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, er krydret med enorme mengder morsomme og interessante anekdoter og fortellinger. Forfatterne bemerker blant annet hvordan det alltid har eksistert offentlige rom, selv før den varianten Habermas skisserer. Det er rett og slett en uunngåe­lig del av menneskenes liv at vi finner felles områder hvor vi kan dele nyheter og sladder. Kirkebakken, for eksempel, var i hundrevis av år den viktigste offentligheten rundt omkring i grisgrendte strøk her i landet.

Den største styrken ved Allmenningen er måten den inviterer til historisk refleksjon på. Boka legger frem fakta, og nøkterne refleksjoner rundt historiske­ forhold, fremfor å felle noen endelig dom. Slik er også bokas siste del om den ­digitale tidsalder optimistisk lesning. Den viser hvordan sosiale ­medier er filtret sammen med en aktivistisk kultur som Occupy og den arabiske våren, og hvordan akutte, fysiske mot-offentlig­heter kan synkroniseres og skapes gjennom sosiale medier.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Under press

Dessuten, påpeker forfatterne, er mengden fysiske møteplasser – som tenketankdebatter og arrangement på litteraturhus – nå mer utbredt enn noensinne, selv om informasjonstilgangen på nettet er enorm. Kanskje er det slik at vi får større behov for å møtes ansikt­ til ansikt når så mye ­ellers digitaliseres?

Vi forestiller oss jo gjerne at «offentligheten» er et stort åpent rom, med enkelte underavdelinger, men svært ofte er det jo slik at det er helt konkrete ting ­eller en bestemt hendelse som er de offentlige rommenes opphav. Et av de mest fascinerende kapitlene, i så måte, er det som tar for seg okkupasjonstiden. Her var det jo nettopp mangelen på ytringsfrihet og demokrati som preget det felles rommet – men det var også her nødvendigheten av møtesteder meldte seg med sterkest kraft i nyere historie. Nå var det ikke lenger så mange torv, debattsider eller kafeer som var offentlighetens og fellesskapets bindemiddel, men små markører for fellesskap: en rød lue eller en binders i jakkekraven.

Selv om man ikke snakket sammen når man satt foran ulovlige radioapparat, var likevel sendingene fra London med på å skape en solidaritet nordmenn imellom som er selve ­offentlighetens kjerne.

Offentlighetens fremtid

At offentligheten ikke bare er stedet­ hvor viktige spørsmål debatteres og ytringsfriheten realiseres, er et viktig poeng, for – som forfatterne påpeker – er det som et «lyttesystem» eller en «­resonanskasse for problemer» de mest interessante ­offentlighetene etableres. Betraktet fra denne vinkelen er det heller bindersen i jakke­slaget som er offentlighetens fokus­punkt, siden vi aldri kan vite hvor de viktigste offentlighetene har sitt opphav. Da snakker vi kanskje om en kontra-offentlighet, for å bruke et begrep fra offentlighetsteoretikeren Michael Walzer, hvor det ikke er offentlighetens historie, men dens fremtid som står på spill.

Men ressursene til disse kontraoffentlighetene kan vi hente fra å lese om offentlighetenes eksisterende historie. Det er gjennom å studere alle detaljene som satte i gang de offentlige møteplassene, vi best øver oss i å se hvor de nye offentlighetene åpner­ seg. Det er også her hvor offentligheten møter den enkelte borger. Det er ved å legge merke­ til hva som binder våre egne ­ytringer til andres, også i form av meningsbrytninger, at fremtidens allmenninger åpner seg.