Bøker

Fremmede makter flytter inn

En familiefar skaper et monster av leire. Språket løper løpsk i Matias Faldbakkens fortelling om en kjernefamilie som sluker seg selv.

I billedkunstner Matias Faldbakkens nye roman er det ingen drøm om et idyllisk familieliv vi får servert. Tvert imot – det drives gjøn. Noe annet er vel heller ikke å forvente av en forfatter som Faldbakken, som helt siden debuten har villet pirke og røske i vante forestillingene.

På landet

Etter sine tidlige rabulistiske romaner viste Faldbakken seg i 2017 i stand til å skrive en mer tradisjonell roman med The Hills, om en gammeleuropeisk restaurant som tiden har løpt ifra.

Men der Faldbakkens tidligere bøker har oppholdt seg i byen har han med Vi er fem dratt på landet. Nærmere bestemt til Råset, ei bygd midt i Norge, «ikke rikt, ikke fattig, greit stell på sakene, alt midt på treet». Her bor Tormod og kona Siv, med barna Alf og Helene, i huset Tormod selv har bygget.

I åpningen er det nesten som om vi leser en bondefortelling av Bjørnstjerne Bjørnson: «Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke.»

LES ANMELDELSE AV FALDBAKKENS FORRIGE ROMAN: Matias Faldbakkens mørke roman The Hills er bokhøstens store overraskelse

Familieidyll slår sprekker

I sin ungdom var Tormod destruktiv. Med dårlig påvirkning fra villstyringen Espen ble det mye drikking og etter hvert mye amfetamin, også kalt «pepperrull». Nå har han fått orden på sakene – familien er etablert, snekkerfirma han driver med faren går bra.

Problemene oppstår når temaet familieforøkelse kommer på bordet. Barna vil så gjerne ha et søsken til, men Siv, som foretrekker å ligge i sofaen og se på serien, setter ned foten. Løsningen blir å få hund i stedet, men etter en stund blir «Snusken» borte. Familieidyllen slår sprekker, og det er nå fortellingen sklir ut.

Klumpen

For å fylle tomrommet skaper Tormod et monster. Eller, han skaper i hvert fall noe. Den største og viktigste delen av boka brukes på å utforske hva dette er, og det gjøres med et frydefullt språklig overskudd. Med responsiv knetleire, galvanisert vann og en masse andre ingredienser blir en euforisk Tormod i pepperrullens vold forvandlet til en gal professor inne på det selvsnekrede verkstedet sitt. Her skaper han klumpen.

Absurd tull

Kjært barn får svært mange navn. Det er en knoll, en knult, en kladd. Knort, klunt, klædd. Den rare kunken. I begynnelsen splitter den familien. Siv kaller klumpen et makkverk og en demon, mens Tormod bruker ord som tilskudd, omsorg, forefallende arbeid. Det viser seg nemlig snart at kunken er i stand til å utføre oppgaver: Først kan den holde en kaffekopp, snart kan den hjelpe til å hakke grønnsaker til fredagstacoen.

Har vi å gjøre med en allegori for teknologiens inntog i det norske hjem, med patetiske og skremmende utslag? Nei, det blir for enkelt. Det er alt for mye tull her til at man kan ta en slik samfunnskritikk på alvor.

Til tross for at leirklumpen er ganske ekkel – den lukter gjær, søle, mose, mugg og myrbunn – blir familien glad i den. Her er fortellingen på sitt mest absurde.

LEST DENNE? Dønn sjarmerende om skotsk country-talent

Fremmede makter

Viljen til å bruke rare ord og forslitte uttrykk er enorm. Det gjøres mye narr av hvordan folk snakker, i store deler er boka som en collage av utsagn fra bygde-Norges familieselskaper og kaffebesøk. Men når klumpen vokser og blir stadig mer evnerik, får kosepraten et uhyggelig tilsnitt. Under overflaten er det noe som ikke stemmer.

Boka blir etter hvert en thriller. Tormod mister kontrollen over formen: Den blir en gnom, en tuss, en svulst. Plutselig slipper den ut «et langtrukkent, metallisk ul», et innestengt, forpint hyl. Fremmede makter har flyttet inn.

Befriende

Faldbakken tematiserer gjerne sammenbruddet i sine bøker – øyeblikket eller tidsepoken der ideer eller samfunnsstrukturer kollapser. Er det kjernefamilien han vil til livs denne gangen? Vil Tormod at alt skal gå til helvete, er han lei av et liv fylt med skjermtider og inneklemte fridager? Han har alltid hatt en destruktiv side, kanskje har han bare undertrykket denne, og nå slippes den ut. Men også en sånn lesning blir malplassert, til det er handlingen for spinnvill, språket for sprelsk. Alt er rett og slett for køddete, romanen gjør nærmest narr av alle mulige helhetlige og seriøse tolkningsforsøk. Man blir nødt til å gi det opp, og det føles befriende.

Best når den er spinnvill

Det er en roman forfatteren må ha hatt stor glede av å skrive. Språket til Faldbakken er like tøyelig, seigt og deigete som klumpen han skriver fram.

Det er når fortellingen beveger seg for langt inn på det tekniske, mot en forklaring på mysteriet, at den er svakest. De satiriske elementene blir for tydelige. Vi er fem er bedre når den er drevet av et spinnvilt overskudd av frodig språk, enn når den samler seg rundt mystiske, mytologiske linjer.

LES OGSÅ: Jan Roar Leikvoll rakk å skrive nokre av dei sterkaste romanane i den norske samtidslitteraturen. No er han aktuell med Heimatt, den andre boka som er kommen ut etter at han døydde.

---

Bok: Roman

  • Vi er fem
  • Matias Faldbakken
  • Oktober forlag
  • 204 s.
  • Best når den er spinnvill.

---

Les mer om mer disse temaene:

Torgeir Holljen Thon

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker