Bøker

Fra sekt til kristen frihet

«Fra Mao til Gud» er ingen omvendelsesfortelling, slik man kunne tro. Snarere et rasende oppgjør med og en kjærlighetserklæring til Tania Michelets far.

Det vakte stor oppmerksomhet da Tania Michelet ble døpt i Moss kirke. Jon Michelet var en kjent venstreradikaler, som i offentligheten framsto som ateist. Men når Tania skriver bok om sin vei, så handler det ikke om veien fra vantro til gudstro. Tania har hele livet egentlig trodd på Gud. Men av hensyn til faren turde hun aldri vedstå seg det.

Dette er derfor ingen beskrivelse av en omvendelse, eller av en religiøs opplevelse som snur alt opp-ned. «Gud finnes fordi jeg følte ham og følte ham», skriver hun. Når hun lar seg døpe, åpner hun seg for dette nærværet hun alltid har visst om, tar i mot det hun ikke har våget å ta imot. Det opplever hun som en enorm frigjøring.

Les også: Tar et oppgjør med egen oppvekst i AKP-ml

Barnets perspektiv

For oss som kjenner fortellinger om kuet oppvekst i strenge religiøse miljøer, er det mye gjenkjennelige i Tania Michelets beskrivelse av oppveksten i AKP(ml) og Klassekampen på 70- og 80-tallet. Hun måtte bare akseptere familiens verdensbilde, selv om hun skammet seg over at de var annerledes. Hun ble presset til å delta på sommerleirer med sterke krav til rett tro og til å vitne offentlig om sin politiske tro.

Selv mente de at de var frigjorte og gjorde opprør mot samfunnets tvang. Hun opplevde miljøet som trangt og fundamentalistisk. Hun skriver fra barnets perspektiv. Det gir en troverdighet, selv om det er langt fra å være objektivt.

Slipper til savnet

Selv om barnet opplevde strenge krav til lydighet og å følge reglene, stilte ikke de voksne slike krav til seg selv. Tania Michelet skriver sårt om å være et barn som må betale prisen for de voksnes seksuelle frihet. Foreldrene blir skilt etter bare tre års ekteskap. Så får hun en stefar hun knytter seg til, men også det forholdet ryker. Hun lever hos en alenemor med dårlig råd, før mor tar livet sitt, og hun må flytte inn i fars nyetablerte familie.

Noe av det beste i boken er de humoristiske beskrivelsene av dette kaotiske familielivet og alle viderverdigheter det fører med seg. I motsetning til politisk korrekte bøker om den moderne familie, slipper hun til sårheten, sorgen og savnet som følger med. Særlig sterk er følelsen av aldri helt å høre til. Og derfor blir hun også så redd for å gjøre noe som fører til at faren avviser henne. «Har du allerede mistet en forelder, og den gjenlevende er alt du har, vil du ikke miste denne», skriver hun.

Kjærlighetserklæring

Hun er rasende på faren, er redd for ham, men kan likevel ikke la være å provosere ham. «Et kunstnersinn hadde han, et forslitt sinn, et rasende sinn, et skjørt sinn, en varme, men også en hardhet, en toleranse, men også et sneversyn, en liberalisme, men også moralisme. Jeg tror jeg har tatt alt sammen for alvorlig», skriver hun. Samtidig er boken en sammenhengende kjærlighetserklæring til ham.

Tankevekkende er hennes forsøk på å nærme seg kristne miljøer. Hun gikk på søndagsskolen i smug, og ble kastet ut fordi hun ikke var døpt. Hun begynte å studere teologi, men opplevde seg utenfor, misforstått og fordømt på det liberale Teologisk Fakultet. Da hun omsider våget å søke kirken, var hun livredd for å bli utstøtt på nytt.

Galgenhumor

Med alle disse såre og tragiske temaene er det befriende at boken er skrevet med så mye humor - noen ganger galgenhumor. Den er skamløst subjektiv, men ekte og ærlig. Og selv om hun er hard i karakteristikkene av andre, stiller hun sannelig ikke seg selv i et udelt positivt lys.

LES OGSÅ:

Intervju med Tania Michelet fra 2019: Grepet som ledet til Gud

---

Bok: Biografi

  • Tania Michelet
  • Min egen vei. Fra Mao til Gud.
  • Vigmostad & Bjørke 2020

---

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker