Fra mørke­menn til blåskjorter

Denne anmeldelsen er skrevet av Kristian Hegertun.

En passasje i Dag Solstads Gymnaslærer Pedersen handler om hvordan de unge kommunistene gikk på vannet til en sommerleir på syttitallet. Den bibelske ­parallellen er av mange lest som et ironisk spark til den i ettertid utopiske politikken og lite jordfestede argumentasjonen i AKP-ml.

Men går man langt nok ut i vår politiske hage, ser man at det finnes radikalt jordsmonn ved alle yttergrenser. En analogi til ytre venstre fantes derfor en gang hos de kristenkonservative.

Analogien er riktignok skeiv, for selv ikke de kristenkonservative trodde de kunne opprette­ nirvana på det dennesidige, men de har som så mange andre raddiser sett ut i verden med for tykke­ briller, og brukt en stemme som for alle andre har virket stemmeløs.

På samme måte som snakket om væpna revolusjon i Norge på syttitallet hørtes ravgalt ut, gjorde en del kristenkonservative lenge mer for å diskreditere egen sak enn å fremme det budskap de trodde de formidlet så ærlig og klart.

LES OGSÅ: Bekymret for veltalende konservative kristne

Sekulære argument

Problemet – som det tok påfallende lang tid for mange kristenkonservative å forstå – var den ­enkle innsikten at det de trodde på innsiden måtte kles i en helt annen språkdrakt dersom folk på utsiden av kirkerommet skulle låne dem øre. Selv om Norge har et sentralt kristendemokratisk parti som KrF, som så lenge­ har argumentert sekulært og allmenngyldig, har det eksistert en underskog av «mørkemenn» som har laget revner i det nettet moderate kristendemokrater har kastet ut i velgermassen. Fenomenet er reaktualisert gjennom Partiet De Kristne, der en fylkes­leder nylig anbefalte boken 22. juli-profetien.

LES OGSÅ: – Gud tillot 22. juli-massakren

Nye stemmer

Ting er likevel i ferd med å snu. De siste årene har verdikonservative kristne deltatt i samfunnsdebatten med en argumentasjonsform som kommuniserer godt i en sekulær offentlighet.

Religionshistorikeren Ingrid Vik har merket seg dette og skrevet intervjuboken Guds lobby, der hun snakker med noen av disse, som redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, daglig leder i Skaperkraft, Hermund Haaland og Espen Ottosen, styreleder i Skaperkraft.

Vik er åpen om at hun, som tilhørende på venstresiden, ikke akkurat beveger seg blant ­meningsfeller. Det er selvfølgelig et helt greit utgangspunkt for en bok, men slike bøker virker sjeldent intellektuelt åpne og nysgjerrige.

Prosjektene kan bære preg av en tendensiøs grunnskade det er vanskelig å skrive seg rundt. Men tross et vinklet utgangspunkt er Guds lobby en velskrevet og interessant bok.

Stort spenn

I samtalen med Marie Ljones Brekke leverer Vik overbevisende argumenter om at det ikke finnes gode alternativer til selvbestemt abort. Samtalen med Bjarte Ystebø får frem hvor overdrevet den innbitte motstanden mot rødgrønt styre er fra en del kristenkonservative miljøer. Spennet i intervjuobjekter er imidlertid stort.

Argumentene til Øivind Benestad, mannen bak organisasjonen MorFarBarn, har en langt tydeligere religionsladet slagside enn hos Haaland og Selbekk. Benestads henvisning til Bibelen som grunnlag for tenkning rundt ekteskapet, hører hjemme i en intern kirkelig, ikke i en politisk, debatt. Så enkelt – og åpenbart vanskelig – er det.

LES OGSÅ: – Ut av kirkens skyggedal kom en kvinne med røde lepper

Bekymret

Et objektivt, kritisk blikk utenfra er bra for alle miljø­er, men det er noe ved utgangspunktet til Vik som skjærer litt falskt. Vik skriver at den nye rollen til kristenkonservative i samfunnsdebatten bekymrer henne. Ikke fordi de er med i debatten eller fordi verdispørsmål blir satt på agendaen.

Det er måten det skjer på som ­bekymrer Vik, fordi argumentasjonen fremføres uten henvisning til verdisyn og tro. Haaland er opptatt av å være en konstruktiv motstemme og vise at de kristne har noe å bidra med i samfunnsdebatten uten å være moralistiske og bakstreverske.

Det er langt fra vår tids sløye retorikere til gårsdagens protestmarsjer med salmesang og løftet bibel, og ­dagens kulturkrigere har byttet ut de bibelske begrunnelsene og de støtende virkemidlene med adekvat språkføring og henvisning til forskning, skriver hun.

Når dette uroer Vik, er en nærliggende tolkning at hun skulle ønske de kristenkonservative fremdeles løp med en klamp om foten og startet femti meter bak de andre samfunnsdebattantene.

LES OGSÅ: Medienes kristenyndling

Lite romslig

Viks politiske syn er selvfølgelig langt fra dem med et restriktivt syn på kjønn, abort og bioteknologi. Og fordi den sekulære argumentasjonen virker mer effektiv, gir det grunn til bekymring for de som tror på likestilling og sekulære verdier.

Men at også kristenkonservative innser hva som ifølge ­Habermas gir kommunikativ makt i den ­offentlige sfære, og argumenterer rasjonelt og ­sekulært, ikke emosjonelt og religiøst, som Selbekk sier, burde være noe man anerkjente som et ubetinget gode for den opplyste samfunnsdebatten.

Å få gjemt de kristenkonservative stemmene bort hvor ingen ­hører, fordi de diskvalifiserer seg selv med religiøs argumentasjon, er en utdatert felle kun illiberale meningsmotstandere ønsker å hente frem igjen.

Det er også merkelig at Vik spør seg om årsaken til at unge mennesker med et konservativt engasjement nå ønsker å dele, og aller helst påvirke, med sine synspunkter. Som om det skulle være en forbudt bane for dem?

Blir sterkere

Mot slutten ­advarer Vik om at miljøer som Skaperkraft bare vil bli dyktigere til å finne argumenter som kommuniserer godt, og at venstresiden vil få en tøffere jobb med å forsvare sine standpunkter og verdier.

En god analyse fra Vik er at venstresidens språk kan bli for teknokratisk og rettighetsorientert, og således tape grunn mot den nye, moderate verdimessige argumentasjonen.

Gitt at den nye måten å argumentere på er en innrømmelse av at tidligere tiders offentlige tungetale må legges på historiens skraphaug, er det en fjær i hatten at Vik innrømmer at det er noe å lære.

Men det er ikke noe tøvær Vik innvarsler. Hun advarer mot å være naiv og viser til USA der kristenkonservative lobbyister i årevis har hatt en stor og destruktiv innflytelse på politikk og samfunn – et land hvor vitenskapen taper terreng mot bokstavtro religiøse tolkninger. Samtidig er Ottosen sitert på følgende i ­boken: «Vi (Skaperkraft) ønsker å være grundige og etterrettelige, i motsetning til anti-intellektualismen som har fått dominere i mange kristne miljøer.»

LES OGSÅ: Espen Ottosen anbefaler ikke alle kristenledere å gjøre som ham

Løste seg opp

Nå vet vi at det radikale koret i AKP-ml løste seg opp i stemte og fremdeles falske røster. Mange forsvant til mer moderate partier, andre forble i et parti få hører på. Guds lobby viser en lignende tendens hos de kristenkonservative. Det er få som fremdeles snakker om å gå på vannet, og venstresiden kan med fordel se med mindre mistenksomme øyne på dem.