Fra en tid som hadde tid

400 år er gått, og John Jenkins er «ny» igjen. Jenkins fantasier og pavaner for lutt og små gambegrupper virket og virker over alle hav – de har en enkel, «evig» puls, 1600-tallsluften var full av disse tonene. John Dowland kjenner vi, ­William Byrd og William ­Lawes, de sikret seg status ved hoffene. John Jenkins ble med sitt usedvanlig milde og hyggelige ­vesen invitert fra gård til gård for å skape stemning, han ba ikke om penger, men tok det han fikk. Riktignok hentet Charles II ham inn da han var 70, men det ­syntes han virkelig ble for masete.

LES OGSÅ: Manglende mediedekning driver den klassiske musikken inn i et ekkokammer, advarer Leif Ove Andsnes.

Har det med å smile

Toner kommer og går – men det er «kvaliteten» som gjør at de ­lever og holder i 400 år, nye generasjoner har bruk for dem. Skjønt bruk for, John Jenkins' fantasier kan ikke brukes til noe som helst, får de ro og lyde som de skal – som på nok et nytt, observant og sanselig album fra elite­ensemblet Fretwork – bringer de fred i huset og fornemmelsen av mildhet. Blott til lyst, kan en si, mer er det ikke. Men likevel så mye mer. For alt betyr jo så mye for tiden, kanskje det er gambemusikkens kode, at den har det med å smile – aldri så lite melankolsk. Og at det er mening god nok.

Hva er garanti­potensialet her, virker det sånn på alle – eller bringer den tross alt bare med seg dufter av gammel plysj og parykk? Høres det ut som katter som maler i en uendelig dur? Er det instrumenter­ som ikke ­tåler møtet med en hardere verden enn den gangen, skjønt det var hardt nok. Jeg tror i hvert fall – er rimelig sikker på – at den som setter seg ned, kjenner på den melodiske renheten, som er typisk Jenkins, roen det spilles med, filigransarbeidet som gir tanken sitt, den møysommelig utarbeidede musikkveven, vil vekke hukommelse av en tid som hadde tid.

LES OGSÅ: Bjørg Lewis har forståelse for det ­essensielle i Bach sine cellosuiter, skriver vår anmelder.

Tiden er inne

Jeg tenker at det er såre naturlig at concort-musikken har kommet med styrke de siste tiårene. Det spilles og det forskes. Og så er det det med John Jenkins toner, de er skrevet for amatører, det låter, selv om musikeren ikke er så god. Der har han mange tilhengere. John Jenkins kom fra en enkel snekkerfamilie, riktignok spilte far – han etterlot seg i hvert fall noen instrumenter. Men han tenkte neppe at John skulle komme til å bli spilt over hele verden, bare tiden var moden. Det er noe med det merkverdige ordet «kvalitet».