Fra de stummes leir

Anmeldt av Astrid Fosvold

Det er blitt stille, fortalte rådgivere som ikke lenger fikk telefoner fra voldsrammede kvinner da samfunnet stengte. Isolasjonen vi har levd under de siste månedene, bidro til at vold i nære relasjoner økte.

Sara Omars romaner er derimot alt annet enn stille. Hun bærer vitnesbyrd på vegne av alle undertrykte voldsutsatte kvinner som ikke kan bruke stemmen sin.

I likhet med Yahya Hassan, som har forlatt oss så altfor ung, brakdebuterte Sara Omar. Romanen Dødevaskeren fra 2017 fikk gjennomslag langt utover Danmarks grenser. Årets roman Skyggedanseren tar opp tråden fra fortellingen om Fremsk langs to akser, oppveksten i Kurdistan og hennes voksne liv i Danmark.

Les intervju med Sara Omar her: – Hvis jeg frykter, da utsletter jeg min egen eksistens. Og det nekter jeg

Virkningsfull dramatikk

Yahya Hassan hadde en ropende kraft i diktene sine. Det samme gjelder Sara Omars prosa. Overbevisende detaljerte skildringer slår ut de parameterne vi vanligvis bruker når vi leser. Hadde autensiteten i dette vært mindre, ville romanen vært snublende nær klisjeen. For det er mange helter og skurker i denne boka og for få nyanser i menneskeskildringen. Når romanen likevel er vellykket, skyldes det at dramatikken gjør teksten uhyre virkningsfull. Faktisk helt uegnet for sensitive lesere. Høydramatisk psykologisk spenning fjerner fokuset fra det faktum at Sara Omar ikke er en raffinert forfatter. Derimot blir det klart at hun har en usedvanlig sterk fortelling og et viktig budskap.

Tvinges til å tie

Omar har vunnet en pris for menneskerettigheter som deles ut av dansk Center for menneskerettigheder, og det gir god mening. I Skyggedanseren lykkes Sara Omar med å fremstille hvordan systematisk undertrykking av kvinner og jenter legitimeres av den religiøse samfunnsstrukturen de lever under. Her er imamen øverste leder og alle føyer seg etter hans ord som tvinger kvinner til taushet. I det imamens mor hever stemmen og hevder at uhyrligheter begått mot kvinner er i konflikt med Allahs opprinnelige budskap, blir hun tvunget til å tie av sin egen sønn. Han fremstilles som en religiøs hykler som tolker koranen dithen at begrepet gledes-ekteskap kan brukes for å gifte bort barn. Hans lille syvårige niese, vår heltinne Fremsk, vies for et par timer til mann etter mann i et av moskeens mange rom. Hvorpå Fremsk slutter å snakke og forblir stum gjennom hele oppveksten.

Likevel er en av forfatterens påstander at det finnes langt mer humane fortolkninger av islam enn det hun presenterer oss for. Det gjør meg nysgjerrig. Hadde dette vært mer enn en påstand, ville det styrket romanens nedslagsfelt.

Ærens voktere

Den islamske æreskulturen vi ser praktisert i romanen, er tuftet på et middelaldersk kvinnesyn. Kvinnen er mannens eiendom og virker nærmest lovløs og rettsløs i system styrt av ætter og patriarker. Her overlever århundregamle familiefeider, og kvinner er handelsvarer. Romanen viser hvordan fundamentale menneskerettigheter konsekvent brytes i Allahs navn. Naturalistisk detaljert skildrer Omar opptrinn fulle av brutale former for mishandling, blodsutgytelser og drap. Hun får mange poeng av meg for å vise at dette er helt forutsigbart og en del av dydskulturen. I krigens skyggeland, Kurdistan på 1990-tallet, har volden fullstendig frislipp. Koranen er argumentet for samfunnets sosiale kontroll. Det er øyne overalt og alle vokter på hverandre. Svært mange av samtalene i boka, som stort sett består av dialoger, viser hvordan kvinner og menn er like nidkjære voktere av et barbarisk æreskodeks. Justis er dermed ikke knyttet til rettsapparatet, men til sosial praksis utøvd av det lille landsbysamfunnet, i storfamilien og mellom nære familiemedlemmer. Jeg kunne ønske meg litt større linjer. Som å få belyst de politiske konfliktene vi ser konsekvensene av i boka. Drønnet fra bombene i den pågående krigen mot Irak, er så vidt hørbart i teksten, men det er alt.

Midt iblant oss

I romanens andre spor, her i Norden, er det ingen som bryr seg. Både i familiehjemmet og etter at hun er gift, blir Fremsk frihetsberøvet og regelmessig banket. I ekteskapet blir hun også fratatt språket, og dermed mulighet til å snakke. Da mannen ankommer sykehuset med en hardt skadet kone, vender legen og sykepleiere det blinde øyet til. Truet til taushet blir hun påtvunget elektrosjokk og tvangsmedisinering.

Romanen inneholder altså sterk kritikk av et likegyldig helsevesen og er også et vitnesbyrd om at vi ikke er nysgjerrige nok til å se den strukturelle undertrykking som pågår innad i en ekstrem æreskultur. Slik sett kritiserer boka oss for vår stilltiende aksept av andres stille tragedier midt iblant oss. Her trengs en rådgivers nysgjerrige telefon og oppsøkende spørsmål.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Sara Omars debutbok, Dødevaskeren

---

Roman

• Sara Omar
• Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
• Skyggedanseren
• Aschehoug

---