Fortvilede skjebner

Mens vi sitter trygt i en teatersal og spiser smågodt, flyter andre hjelpeløst om på havet. Denne lett absurde studien i samtidighet er utgangspunkt for danseforestillingen While they are floating. Den hadde urpremiere under festspillene i Bergen, og vises nå i høst i mange norske byer. Forrige uke var den på Dansens Hus i Oslo.

Carte Blanche er Norges nasjonale kompani for samtidsdans, for tiden ledet av Hooman Sharifi, som også har koreografert denne forestillingen. Sharifi kom selv til Norge fra Iran som flyktning, så han har gode forutsetninger for å vite hva denne tematikken dreier seg om.

Flukt og hygge

Sharifi lar to av danserne spenne opp den spente strengen mellom oss som sitter bekvemt med billett og alle rettigheter – og de som befinner seg i en rådvill, fastlåst situasjon. Det er inntrykksfullt å betrakte dansernes nølende, utforskende bevegelser i sakte film, samtidig som vi ser og hører muntre publikummere som småprater og hygger seg mens de finner plassene sine.

Sannhetens øyeblikk

Så avbrytes introen ganske bastant: Alle danserne går fram på en lang rekke foran publikum. Det er lys på scenen og lys i salen. Et slags sannhetens øyeblikk inntreffer idet enkelte av danserne en etter en presenterer seg med et fiktivt navn og en kortversjon av historien sin. De forteller også hvordan de liksom ser ut og hva de har på seg, noe som slett ikke stemmer med det vi kan se. Slik oppfordres vi til å ta fantasiens briller på og gå inn i forestillingen med åpne sanser.

Svartkledde

Alle de 13 danserne er nemlig dønn svartkledde. Det legger til rette for stil i koreografien, samtidig som det vanskeliggjør det som er den erklærte målsetningen med forestillingen: at vi skal bryte ned «flyktningstrømmen» til enkeltskjebner. For gjennom forestillingen er det ikke lett å skjelne den 11 år gamle gutten fra Uganda eller Ismael fra gutterommet i Aleppo eller sykepleieren Asil som forteller om appelsintreet han hadde utenfor huset sitt i Syria og som han savner der han nå bor i Dallas.

Etter den nøkterne runden med presentasjon slukkes alt lys. Det blir bekmørkt og en stemme gjør oss oppmerksom på at selv Exit-skiltene er slukket. Vi skal få kjenne på uro over ikke å vite hvor det finnes utveier. Samtidig kryper en ubehagelig, durende lyd ut av høyttalerne.

Feste blikket

Lyset kommer langsomt på igjen. Det brukes mindre punktvis enn man skulle ønske, ut fra behovet for å feste blikket på enkeltskjebnene. Slik forestillingen folder seg ut, ser vi stort sett alle på likt – i hver sine bevegelsesmønstre på stedet hvil eller i ulike veier over scenen. Kroppene skildrer både fortvilelse og innsats for å finne løsninger.

Det er ikke vanskelig å se lenken til flyktningenes fortvilede skjebne, inklusive den dype sorgen over enkelte som dør under veis. Jeg savner imidlertid en klarere stringens i koreografien – noe som løfter formidlingen ut over det å gjenfortelle at mange mennesker har det fryktelig vanskelig i en kaotisk fluktsituasjon.

Musikk

Forestillingen ville også blitt beriket av å ha mer nyansert musikk. Slik det er, begrenser musikken seg stort sett til enstonige tepper av lyd i ulike frekvenser – mange av dem er skumle eller vonde å høre på. Det underbygger smerten i temaet, men mon tro om den ikke ville kommet oss enda nærmere inn på livet om vi hadde hørt litt av lydene fra livene flyktningene ble nødt til å forlate.

While they are floating setter søkelys på flyktningenes tragedie, men forestillingen kunne med fordel vært mindre konkret for å løfte den ut av det programmatiske.