Fortiden er aldri tilbakelagt

Alle har noe de savner. Selv er jeg så gammel (44) at jeg husker tiden før digitaliseringen. Tidlig på åttitallet var Sony Walkman det mest innovative på musikkavspillingsfronten; men når jeg tar frem min høyt skattede, gule (og vanntette!), Walkman i dag tenker jeg at avstanden mellom Spotify–app'en på telefonen og kassettspilleren er så stor at sistnevnte så og si kunne vært et dinosaurhode. Samtidig får den knirkende, raslende, mekanikken meg til å tenke på en annen tid, på hvem jeg var da.

Tanken om at fremskrittet gjør forgangne teknologier utdaterte, er typisk for vår tid, hvor ideen om det nye ofte definerer hva vi vil ha.

Utbrente plater

Marianne Heskes installasjon Tennessee Waltz består av et par hundre LP-plater spredt ut på gulvet: et ras fra en imaginær hylle. LP-ene er brent delvis i stykker, noen har vridd seg i varmen, andre helt forkullet. Alle typer musikk er representert – klassisk, country, folkemusikk, svensktoppar, folkemusikk, pop – og midt i finner jeg en side fra et notehefte og en svartsvidd videokassett.

Lengter Heske nostalgisk tilbake til en før-digital tid hvor musikk ikke ble strømmet, grenseløst, på iphonen? Kanskje, men ødeleggelsen kan også betraktes som et bilde på hvordan teknologisk utvikling undergraver verdien av «utdatert teknologi».

Heske gjør synlig glemselen av alt det som konsumsamfunnet kasserer. Ved hele tiden å velge det siste og det nyeste snur vi, antyder hun, ryggen til historien.

Bevarer fortiden 

Jeg må igjen tenke på min Sony Walkman der jeg står med et brent eksemplar av en Svensktopp-plate fra 1970-tallet mellom fingrene (jeg har fått lov å lete i bunken).

For hva er verdien av kassettspilleren i dag? Den tar vare på historien, eller nærmere bestemt et kapittel av mitt liv. Med avspilleren mellom hendene dukker den ene situasjonen etter den andre opp, slik Madelaine-kaken for hovedpersonen i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid fikk tilbake en fortid som hadde vært stengt for ham: Jeg husker (blant annet) min første forelskelse (og Nik Kershaws sang The Riddle), morgentimene på vei til skolen og den særegne sinnsstemningen forbundet med klikket fra Walkman-en når den ene siden av kassetten var ferdigspilt.

MER KUNST: Kunsten å kle seg med sin egen historie

Identitet

Slik er det med mange ting som kasseres: De kan åpne fortiden for oss.

Det er derfor ingenting er utdatert bare fordi teknologisk utvikling forenkler livene og arbeidsoppgavene våre ytterligere. Selv om noe – for eksempel lokaliseringen av en låt – blir mindre komplisert, gir deg flere valgmuligheter, eller øker hastigheten på informasjonstilgangen, er det ikke nødvendigvis kun forbedring det er snakk om.

Utviklingen kan også føre med seg en glemsel av historien – ikke bare av hvem du har vært, men hvem vi har vært.

Forvrengning

At det nye er best, korresponderer med en fremskrittstanke som hevder at den siste utgaven er mer verdt enn de foregående. I dag henger denne ideen mer sammen med multinasjonale selskapers ønske om å påføre forbrukerne en vrangforestilling om hva vi trenger – for at de skal tjene penger – enn hva som virkelig er nyttig for oss. Opplysningstidens fremskrittstanke er erstattet med varehandel.

For har vi egentlig behov for en ny Iphone som er tre millimeter tynnere enn den forrige? Trenger vi en app som forteller oss at det er lite melk i kjøleskapet?

Og hva med informasjon som vare? Vi kan nå alle, alle kan nå oss – all informasjon er tilgjengelig med et tastetrykk – men blir vi egentlig lykkeligere? Forstår vi mer av oss selv? Jeg tviler. Kanskje er det heller omvendt, at vi blir forvirret når mulighetene blir for mange. Våre egentlige behov – forbindelsen mellom hva vi vil, hvem vi er og har vært – drukner i alle valgmulighetene og det nyes forføriske funkling.

INTERVJU MED KJETIL RØED: – Kunsten er til å tenke med

Begrensingens kunst

På platespilleren hadde du kanskje bare en plate som ble spilt igjen og igjen – akkurat slik vi hører låta Tennessee Waltz i loop, som et soundtrack, til denne utstillingen. Det er grunn til å spørre om det virkelig er bedre med tilgang til millioner av plater på telefonen, for kan ikke det enorme utvalget også avspore den sterke bindingen mellom liv og musikk, som noen ganger blir definerende for hvilken vei ditt liv tar?

Kan det likevel være bedre å ta innover seg én enkelt sang enn å «swipe» fra det ene sporet til det andre? Kan vi tenke oss at et liv kan bli mer overskuelig – bedre – om vi ikke hele tiden utsettes for så mange valgmuligheter, så stor hastighet?

Slike spørsmål er i det minste verdt å gruble litt over.

Historisk bevissthet

I forlengelsen av Heskes installasjon – ute på den snøfylte Oslo-gata – må jeg tenke på hvor stor grad hastighet og tilgang definerer hvem vi er og hva vi verdsetter i dag – men også at begrensingen av mulighetene, ja, treghet i systemet, er det som gir oss tid og rom til å tenke over hva vi driver med og hvem vi er.

Det er også når ting går langsommere vi kan se hvordan det utdaterte egentlig kan være det motsatte, altså noe som er høyst aktuelt, rett og slett fordi vår fortid er lagret der. «Søppelhaugen» kan vise seg å være det arkivet som har tatt vare på hvem vi har vært, ja, bevart fortiden.

Ved å undersøke restene av dét – selv om skadene er store, som med platene her – kan vi få en historisk bevissthet som kan gjøre det klarere for oss hva vi egentlig trenger i vår forvirrede tid.