Fortapte misjonærer i Japan

Spørsmålet kimer som tunge klokker over japaneren Shusaku Endos romanklassiker Taushet, som er kommet i ny, veloverveid oversettelse til norsk. For hvem er denne guden som ikke viser seg? Og er min usvikelighet viktigere enn et annet menneskes liv?

Finne sine egne

Vi er på 1600-tallet, fra Portugal drar noen misjonærer over opprørt hav for å lete etter en av sine «egne», som var reist til Japan for å forkynne kristendommens fortreffelighet, men som ifølge rykter hadde «falt fra» og fornektet Herren. De tror ikke på det, det må være propaganda. Nå skal de finne ham og så troens gode sæd i en forventet vanntrukket, død jord.

Sterk i troen – for sterk?

Der starter en historie, så menneskelig, så brutal, så tankevekkende og menneskenær, at du snapper etter luft. Det er en «lukket» tid for Japan, dette – impulser utenfra var blodig uønsket, særlig religiøse, og særlig kristne, som så landet som en fruktbar mulighet for å fordrive «hedenskap» og overtro. Det offisielle Japan holdt med brutal fingernemhet kustus på alt som smakte av Europa.

Uforberedt, må en vel si, på det som måtte komme, steg altså denne naivt, entusiastiske jesuittpresten, Sebastiao Rodrigues, i land for å finne sin lærer og medbror og forsikre seg om at han hadde troen i behold. Visst levde det kristne her, som skjulte seg i skogene og næret seg av bønner og en og annen tilfeldig forbipasserende prests tilbud om skriftemål. Sebastiao var sterk i troen, Endo antyder vel i romanen – for sterk? Jeg kribler, kjenner jeg, etter å fortelle videre, hele historien, men jeg har da litterær dannelse, det gjør man ikke.

LES ANMELDELSE AV MARTIN SCORSESES FILMVERSJON AV TAUSHET: Silence er eit meisterverk om religiøs tru

To måter å se Gud på

Shusaku Endo (1923 – 1996) var katolikk og på sett vis en fremmed i hjemlandet, han også. Moren hadde konvertert, og hun ønsket at sønnen skulle gjøre det samme, og det gjorde han – i «frykt for at hun skulle bli skuffet», som han sa. Plutselig var han del av en bitte liten gruppe katolikker i Japan, som han etter hvert og i flere av sine bøker brukte som et prisme for å se sitt Japan igjennom. Det var ikke enkelt, for i dette prismet, så han med åpenbarende klarhet at japanerens forestilling om Gud, det japanske gudsbildet, var en helt annen enn vestens – temperamentet var annerledes, det var den religiøse psykologien, også. Pater Sebastiao hadde fått det rett i ansiktet 400 år før, han ble fortalt: «Den europeiske Gud er mannlig, en hard far som liker å straffe. Mens vi japanere foretrekker et kvinnelig bilde, som er varmhjertet og tilgivende.» Mon det, men slik var selvbildet.

Det reneste, skjønneste

Dette avlet martyrer, omvendte og fødte kristne, som det var vanskelig å knekke. De holdt på sin edle Kristus, inntil forfølgerne tok dem. Når jeg leser boken, tenker jeg på den katolske forfatteren Georges Bernanos, som i et essay mot idioti og unnfallenhet, i et stjerneklart øyeblikk sier: «Hellige menn og kvinner, det finnes ingen som er så vanskelige å knekke. Det er folk som gir keiseren hva keiserens er, og som heller lar seg hakke og male til kjøttfarse enn å gi ham mer enn han har krav på.»

I Sebastianos hode suser det, der han står, og vet at hvis han setter foten på et lite kobberrelieff av Jesus – som ligger på bakken foran ham – og avsverger troen, så vil de andre kristne, japanske kristne, bli spart. Hvis ikke, hives de på sjøen, kastes i gropen, henges etter føttene. Kristus, som historien hadde tråkket på og besudlet gjennom årene – kan det virkelig være slik at han vil det sånn? Forfatteren Shusaku Endo lytter seg gjennom sårene i sin egen kropp og inn i paterens, der han står foran bildet av «det reneste og skjønneste han hadde kjent i sitt liv, fullendelsen av alle menneskers håp og drømmer.» Finnes det noe som er større enn misjonen, større enn kirken? Er ikke Gud allerede tråkket under helen? Og hva betyr egentlig «Guds hellighet»? Gud er taus, den brennende tausheten.

LEST DENNE? Maja Lunde kunne tenkt lengre med sin nye roman

Maksimal tillit

Stemningen i denne romanen er nesten vindstille. En verden av løgn, misforstand og såre god vilje åpner seg, det ene krysser det andre, slik det i mindre målestokk har en tendens til å gjøre ellers i livene våre. Det er en ruvende roman - ikke i sider, men i litterær kraft, du glemmer den ikke. Fordi den er menneskelig, den har sannhet i seg på godt og vondt og kan ikke fortelles på noen annen måte, slik kjennes det. Alt er skrevet i maksimal tillit til litteraturen, til språket, til fortellingen og hva den kan utrette, hva den betyr i et menneskeliv.

Bedre oversettelse

Shusaku Endos Taus himmel ble så tidlig som i 1971 (Gyldendal) oversatt til norsk av pater Erik Gunnes - den er stemningsmessig fin nok, om enn med et arkaisk og litt fremmed høytidelighet. Kanskje ikke helt etterrettelig, heller, siden den er oversatt fra engelsk, ikke fra originalen. Denne nye og språklig ledige oversettelsen (nå heter den Taushet), er på et merkelig vis lysere enn Gunnes' strenge. Jeg har tillit til at Magne Tørrings er nærmere helheten, hvor alle ting er lagt på bordet som en romanens motor. Så hva er det for en tanke vi sitter igjen med i kroppen? Jo, at Guds hus er for mennesker, ikke overmennesker. På de siste sidene åpenbarer en livsklok forfatter seg, Shusaku Endo. Jeg røper ikke hvordan.

LES MER: Få kristne etter 70 års Japan-misjon