Film

Forførende, festlig og fælt hoffdrama

The Favourite er en vågal maktkamp i 1700-tallets britiske hoff, milevis unna «trygge» Keira Knightley-kostymedramaer.

Vi bombarderes med levende bilder på sosiale medier og kinotilbudet består overveiende av heftige, men uoriginale og identitetsløse storfilmer om superhelter eller annen barndomsnostalgi. De enkelte «merkevarene» står sterkere enn skuespillere, filmstjernens status har måttet vike til fordel for rollene de spiller. Spider-Man er for eksempel universelt kjent, Tom Holland som spiller ham er det ikke. Regissøren som forteller synes mindre viktig enn filmens «konsept».

Kompromisser

I et slikt landskap virker det nærmest umulig for en filmskaper å skape gjenkjennbare, egenartede bilder og stemninger som fester seg hos sitt publikum og blir der – slik en litterær forfatter kan bygge et forfatterskap.

Originalitet, kompromissløshet og ansporinger til ettertanke og fynd er stort sett mangelvare i filmer med tilnærmet Hollywood-budsjett.

Slik sett er Yorgos Lanthimos' internasjonale gjennombrudd oppsiktsvekkende. Grekeren fikk en festival-hit med klaustrofobiske og minimalistisk-elegante Dogtooth i 2009, en film som også gikk på norske kinoer: To tenåringsbarn har aldri vært utenfor hjemmet, foreldrene har latt dem tro at det ikke finnes noen verden utenfor i det hele tatt. Den ble belønnet med Oscar for beste fremmedspråklige film.

Ikke folkelig

The Lobster (se anmeldelse) fra 2015 var irsk-britisk-gresk-fransk-nederlandsk, det man i gamle dager kalte en europudding, en finansieringsmodell forbundet med rot og kompromisser. Men neida, den stilsikre Colin Farrel-filmen var satt til en dystopisk fremtid der alle som ikke finner en partner forvandles til et dyr og slippes ut i skogen.

Med The Killing of a Sacred Dear (2017) var amerikanske produsenter også kommet på banen, men Lanthimos hadde definitivt ikke blitt folkelig og bred. Den sorgtunge og vonde dramathrilleren ble innledet av nærbilder av en åpen hjerteoperasjon.

Tilgjengelig

Kostymedramaet The Favourite er distribuert av filmgiganten Fox, har stjerner som Emma Stone og Rachel Weisz på rollelista, og kan nok beskrives som mer tilgjengelig enn Lanthimos øvrige' filmografi. Men folkelig og bred er den absolutt ikke, vi er milevis unna sjangerens mest tradisjonelle standardhistorier, dette er ingen koselig Keira Knightley-film ment for det store publikummet, en slik som besteforeldre og barnebarn ser sammen på kino.

LES OGSÅ: La La Land med Emma Stone gir løfter om noe stort, men er egentlig ganske ordinær.

Farlige forbindelser

Vi skal til det engelske kongehuset på det tidlige 1700-tall. Opportunisten Abigail ankommer Dronning Annes hoff med klærne fulle av gjørme. Hennes inntreden blir begynnelsen på en intens maktkamp, på et trekantdrama der hun kjemper med kusinen Sara Churchill, grevinnen av Marlborough, om den nedtrykte og plagede regentens gunst.

Historien er en miks av spekulasjon og virkelige hendelser, hovedkilden til materialet er faktisk Marlbourough-arvingen Winston Churchills beretninger om sine forfedre. Den konservative statsmannens skriverier inneholdt neppe den grove banningen og den overskridende seksualiteten filmen befatter seg med.

LES OGSÅ: Darkest Hour viser at Winston Churchill nesten ga opp.

Kvikk og forførende

I motsetning til brorparten av sine kostymedrama-kusiner tillater nemlig The Favourite seg å være leken, vulgær og voldelig. Den føles hele tiden farlig og uforutsigbar, som om noe passe pervertert lurer bak neste sving. Skuespillet er tøylesløst, med kvikk og velformulert dialog, trass i de stive korsettene. Kameraarbeidet er virtuost og forførende, med svimlende passasjer gjennom barokke korridorer og haller opplyst av kandelabre og oljelamper.

Som i Barry Lyndon fra 1975 besørges musikken av samtidige komponister, dramaet gjøres ytterligere dramatisk med snirklete Bach- og Vivaldi-spinetter. Og likhetene med Stanley Kubricks satiriske mesterverk (tilgjengelig på Netflix) slutter ikke der.

Krig og klasseskiller

Men The Favourite er en kvinnedrevet film, mennene er bakgrunnsfigurer som sjelden vedkommer handlingen. Metoo-kampanjen spilte positivt inn under produksjonen, skal vi tro Lanthimos. I lanseringen har han uttrykt hvordan filmen søker å vise kvinner som «komplekse, vidunderlige og forferdelige, akkurat som i virkeligheten».

Filmen er kompleks, vidunderlig og forferdelig i seg selv, og sympatier og antipatier veksler stadig mellom de tre hovedrollene. Stemningen er illevarslende, enorme klasseforskjeller og den pågående storkonflikten med Frankrike (den spanske arvefølgekrigen) truer hele tiden voldelige utbrudd, og ingen, selv ikke trioen i hoffet kan føle seg trygge.

Den lekne maktkampen blir dermed aldri kjedelig, den er en forfriskende, morsom og sterk filmopplevelse og en opplagt kandidat til mange tunge priser under en viss galla i mars.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film