Forbundet mellom forfatter og leser

Hvor godt husker du ungdomsårene? Hvor tydelig kan du minnes sommerdagene i din egen barndom? Det har slått meg at minner enten er veldig generelle eller veldig konkrete. Det vi husker er typologier, allmenne inntrykk av «sånn–det–var», mer enn noen oversikt over dagenes gang. Eller så er minnene uhyre detaljerte: Den sviende smerten av din venn som slo deg etter at du hadde tatt ballen hans. Smilet fra hun du var forelsket i som liten.

Siri Hustvedts har mye å si om dette når hun i sin siste bok undersøker ett år av sin ungdom i New York, før hun hadde etablert seg som forfatter.

Hvem, hva, hvor

Hvordan kan hun være så konkret? Fordi hun kom over en dagbok og andre notater fra akkurat dette året under en ryddesjau. Resultatet er en bok som er blant de sterkeste forsøkene på å komme «på hils med en yngre utgave av seg selv», som Joan Didion formulerer det i essaysamlingen Slouching towards bethlehem.

Hustvedt har tatt sin kollega på ordet, for Minner om fremtiden forsøker med alle tenkelige midler å trenge inn i hvem hun var i 1979: hva hun skrev, tenkte, følte og hvordan hun – i 2019 – minnes det som skjedde. Vi får smakebiter fra dagbøkene, men også lengre utdrag av skriverier fra denne tiden.

Minne og litteratur

Hustvedt unge jeg er famlende, men også bestemt. Hun har elskere og venninner – og en nabo som er assosiert med en gjeng hekser – men det er refleksjonene rundt det å skrive og forbindelsen mellom liv og kunst som gjør denne boka til fascinerende lesning. Tankene om skriving flettes tett sammen med hva det å huske noe i det hele tatt er. På hvilke måter kan litteraturen bidra til å skape forbindelser mellom fortid og nåtid? Når vi er for opptatt av Standard Helten, som Hustvedt kaller ham (det er oftest en mann), vil våre livshistorier slukes av de store linjene som allerede er definert av kjendiser og anerkjente navn.

Ser vi bak kulissene, så og si, vil vi få øye på andre skikkelser, deriblant Baroness Elsa von Freytag–Loringhoven. Hustvedt har funnet ut at det er henne som egentlig stod bak pissoaret som vanligvis tilskrives konseptkunstens far, Marcel Duchamp. Boka blir, fra et slikt perspektiv, en søken i både forfatterens liv og i vår felles historie etter andre allianser – ofte med en feministisk touch.

Sprikende tekst

Minner om fremtiden kan beskrives som både selvbiografi, filosofiske notater, essays, noveller, psykologiske studier, litteraturvitenskaplige refleksjoner og – som er det den markedsføres som – en roman. Nerven i fortellingen er kartleggingen av kvinnelig subjektivitet: Hvordan verden trer frem for en ung kvinne som er både intellektuelt og kroppslig sulten på livet. Med en slik drivkraft er det naturlig å ikke ha så stramme sjangertøyler. Det handler om å vokse seg ut av på forhånd gitte kategorier, tross alt.

Likevel er det en del elementer her som ikke fungerer. Enkelte partier fra barndommen – blant annet de som vedrører farens legepraksis – blir langdryge og har en svak forbindelse med helheten. Elementet jeg liker aller minst er krim–fortellingen Hustvedt puslet med i 1979: den er hverken spennende eller særlig godt integrert i bokprosjektet. Det er også en del spissfindige korrespondanser mellom navn og steder som kan minne om den type gåter Vladimir Nabokov og Georges Perec likte å legge inn i sine fiksjoner. Men Hustvedts bidrag blir mer morsomme påfunn enn substansielle fiksjonselementer.

Leser og forfatter

Mer interessant er det at Hustvedt skriver seg mot et fellesskap med leseren, noe som blir mer og mer tydelig mot slutten av boka. «Alle lider og alle dør, men du, du som leser denne boken akkurat nå, du er ikke død ennå. Jeg er kanskje død, men du er det ikke,» skriver hun og inkluderer dermed leseren, helt konkret, i sin egen fortelling, sine egne sonderinger i fortellingskunstens og minnets landskap. Hun skaper intimitet mellom leser og forfatter, en tettere felles undersøkelse av det boka handler om enn at forfatteren kun forteller om noe leseren kan underholdes av.

Å tenke på bøker slik er en spennende tanke, spesielt når vi forestiller oss at boka bare er begynnelsen for å tenke videre for leseren.

Nøkkelen

Nøkkelen til denne fortellingen – som forfatteren har nevnt flere ganger i løpet av boka – er dermed heller leseren, eller samarbeidet mellom leser og forfatter, enn noe i selve boka. Hustvedt skriver det rett ut: «Jeg skal fortelle deg hvem hun er: din forteller, forfatteren av denne boken. Jeg venter ikke lenger. Rekk meg hånden din. Jeg gir deg nøklene. Én historie er blitt en annen.»

Nøkkelen er hvordan leserens liv forbindes med Hustvedt liv – og skaper en ny fortelling. En slik ide er mer verdt enn boka i seg selv. Slike tankerom gjør de nevnte svakhetene ved denne Minner om fremtiden irrelevante siden de er så sjeldne og verdifulle i seg selv.