Bøker

For svevende om sult etter kjærlighet

I Roman. Milano forsøker Hanne Ørstavik å trekke leseren inn i en ung kunstners drømmeaktige refleksjoner om kunst og tilhørighet. Det fungerer ikke så godt.

Den nye romanen til Hanne Ørstavik er en tekst om kunstens mulighet for dypere erkjennelse. Dette er ikke et originalt grep innenfor romansjangeren, selv ikke hos Ørstavik som har behandlet samme tema i Kallet–Romanen.

I årets roman er 27 år gamle Val utdannet arkitekt, men livnærer seg som tegner. Hun kommer til Milano der kjæresten Paolo bor. Vi følger hennes vandringer i sitt eget sinn og følelsesliv, men også rundt omkring i byen, samt i fortiden hennes.

Hypersensitiv

Val er vokst opp hos en tante på Ski etter at foreldrene hennes stakk av til Silicon Valley for å arbeide, da hun var tre år. Faren tar senere et endelig farvel med den svært unge Val i et brev: «Vi har alltid visst at vi ikke var laget til å være foreldre. Vi har kommet til at det ikke er noen idé å prøve mer, men akseptere tingene som de er.» Ørstavik bruker den unge kvinnens manglende kontakt med egen identitet for å illustrere hvordan vi mennesker søker en dypere mening i, og kontakt med, omgivelsene.

Vi følger Val rundt i Milano og er vitne til en hypersensitiv personlighet som ufiltrert tar inn omgivelsene og dekonstruerer bygninger, mennesker hun møter, rom, hager, luftlag og lys. På kveldstid binder hun seg inn med bagasjestroppene vi andre bruker rundt kofferten for å kjenne at hun blir holdt hardt, slik spedbarn ble pakket inn i tidligere tider. Ørstavik tegner et bilde av en skjør kunstnersjel som daglig lever på kanten av stupet.

Men er Val og hennes dager og netter i Milano interessant lesning?

LES OGSÅ: – Gud og Jesus er minst like interessante karakterer som Hamlet og Kong Lear

Kommer ingen vei

Selv om Ørstavik bruker Vals drømmer og tanker om tegningene sine for å få innsyn i kroppens prosesser, opplever jeg at Ørstavik ikke får kontakt med karakteren sin. Tegningene og drømmene er gitt for stor plass i romanen. De fungerer som en ytre fortolkningsramme der vi får oppleve hovedpersonens vage og prøvende refleksjoner over fortiden sin etter hvert som hun bearbeider mer og mer av traumet ved å være et uønsket barn. Men når Vals ubearbeidede sorg kun får utløp gjennom tegningene hennes, som beskrives i detalj, samt antydende tankerekker om menneskets plass i verden, oppleves resultatet som svevende og uklart.

Det er mye mer å hente ut av Val, men så lenge Ørstavik pakker henne inn som en hypersensitiv person som reflekterer og reflekterer, men ikke kommer noen vei, oppleves Val statisk og vanskelig å forstå.

Utilgjengelig

Glimtvis ser vi Ørstaviks store ressurser som forfatter: Hun beskriver bygninger, lys og følelser i et forståelig, men poetisk språk som utvider vår forståelse av verden. Når denne romanen likevel ikke oppleves som særlig vellykket, er det fordi hovedpersonen Val glipper for oss, og inntrykket av romanen følger etter. Alle refleksjonene om kunst og drømmer er for utvendig skildret. Vals ektefølte håp om kontakt med noe virkelig forblir for teoretisk og utilgjengelig. De mange, monologiske passasjene blir upresise skisser av sorg. Som her, når Ørstavik skal vitne om Vals tanker om kunsten, men sier seg fornøyd med en dagboksaktig, banal stil:

«Ja, kanskje tegningen, kunsten, kan være en venn, tenker Val. Kanskje kunsten kan være den andre i meg selv. Det fremmede i meg, som jeg ikke har tilgang til på andre måter, skyggesteder i meg, skjult. Som jeg trenger for å vokse. Som jeg kan forandre meg og bli virkelig i møtet med?»

LES OGSÅ: – Takk og pris for kunst jeg ikke kjenner meg igjen i

Kan bedre

Hva skal dette bety? Ord blir ikke til kunst bare fordi setning etter setning pakkes inn i et åpnende og spørrende språk. Den spørrende stilen tilslører Val og forvirrer leseren. Jeg vil inn til kjernen av romanpersonen. Om Ørstavik vil vise at tegningen representerer noe svært viktig for Val, er det bedre å vise oss dette på andre måter enn gjennom Vals overdrevne metarefleksjoner om selvets forhold til kunst. Det er for mange av slike eksempel i denne romanen. Vi vet Ørstavik kan bedre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker