Anmeldelse

«Den sosialdemokratiske drømmen var for ambisiøs, kompleks og krevende til ikke å bære i seg sin egen utmattelse og oppløsning. Folkehjemmet kunne ikke fortsette», erklærer Lena Andersson i artikkelsamlingen Virkeligheten og alt det andre som utkommer samtidig med Sveas sønn. Romanen kritiserer det svenske folkhemmets bærende grunnideer. Den påpeker det totalitære ved prosjektet der staten er en altfavnende far som myndig og kjærlig ivaretar alle menneskelige behov.

Kritikk av folkhemmet

Allerede i 1945 kritiserte lyrikeren Gunnar Ekelöf ensrettingen folkhemmet som samfunnsprosjekt krevde. Diktet «Til de Folkhemske» som åpner med å erklære at av hensyn til de estetiske kravene og for nyttens skyld «har arkitekterna gjort molnen fyrkantiga.» Kunstnere, avvikere og annerledes tenkende passer ikke inn i det velsystematiserte samfunnsprosjektet sosialdemokratiet tidlig legger opp til å være. Loffere og uteliggere skal ikke finnes i folkhemmet. På 1960-tallet setter forfattere som Sven Delblanc og Per Olov Enquist på ulike vis spørsmålstegn ved det beste av alle samfunn. Men ingen av dem avviser velferdsstaten som samfunnsprosjekt.

Uro