Film

Filmen om Cohens norske kjærlighet skjemmes av kunstnermyter

Dokumentarfilmen om Leonard Cohen og Marianne Ihlen er umusikalsk, asymmetrisk og gammelmodig.

I motsetning til vårt nabofolk i øst, har nordmenn en utpreget forkjærlighet for melankolsk musikk. Både Nick Cave og Tom Waits har toppet poplistene, men kongen av melodiøs tristesse, selveste norgesbestevennen, er naturligvis Leonard Cohen. I 1988 lå albumet I'm Your Man på førsteplass på VG-lista i 16 sammenhengende uker. Fem år senere fikk plateselskapet Kirkelig Kulturverksted suksess med tribute-plata Cohen på norsk: Hadde månen en søster, der artister som Kari Bremnes og Sidsel Endresen tolket Cohen-melodier oversatt av Håvard Rem.

I dag regnes kanadieren dessuten som noenlunde kul. Den ungdommelige pastoren i kinoaktuelle Disco eier for eksempel et eksemplar av tredjeskiva Songs of Love and Hate fra 1971.

 

Det siste kjærlighetsbrevet

Rett før Cohen døde i 2016, ble det kjent at forbindelsene til Norge var tosidige, at artisten hadde romantiske forbindelser til oslojenta Marianne Ihlen på 1960-tallet, og mer sporadisk i tiårene som fulgte. Da sistnevnte lå for døden tok hun kontakt med ungdomskjæresten og fikk straks en kjærlighetserklæring med de avsluttende ordene: «Ha en god reise. Vi møtes snart igjen, min uendelige kjærlighet.» Leonard Cohen døde tre måneder senere.

Magnetismen mellom de to er grunnlaget for kinodokumentaren Leonard & Marianne: Words of Love, og det skal mye til for å forpurre det sterke utgangspunktet: To bohemer, den ene en poet som skal bli blant verdens største popstjerner, opplever enorm forelskelse på en gresk øy på 1960-tallet. Hvordan tåler forholdet suksess, fattigdom og skiftende tidsånd?

LES MER: Filmen prøver, men finner ikke noe godt svar på den modne kvinnens dilemma

Skandaler

Men dette er en film av dokumentaristen Nick Broomfield, briten bak flere tendensiøse musikkdokumentarer, blant annet om rapperne Biggie Smalls og Tupac Shakur og om divaen Whitney Houston. Felles for filmene hans er vektlegging av skandaler og påfallende mangel på musikalsk nysgjerrighet. I Kurt & Courtney (1998) påstod Broomfield, forbausende hardnakket, at Courtney Love bestilte en leiemorder som skjøt ektemannen Kurt Cobain

Leonard & Marianne er en mindre voldsom kjærlighetshistorie. «Han kom inn i døråpningen med solen bak seg og en energi jeg kjente gjennom hele kroppen», sier Ihlen i et opptak. Hun hadde lagt et stormfullt ekteskap til forfatteren Aksel Jensen bak seg og bodde med sønnen Aksel Jr, på kunstner-enklaven Hydra i Egeerhavet da Cohen entret livet hennes.

Støy og skurring

De mest vellykkede musikkdokumentarene og biografifilmene er de som ikke tar mål av seg å inkludere hele artistliv, men som konsentrerer seg om en avgrenset tidsperiode eller tematikk. Leonard & Marianne er karriere-oppsummerende, men sett gjennom prismet av et kjærlighetsforhold. Til å begynne med lar Broomfield et rikt utvalg arkivmateriale stå for historiefortellingen, men etter en snerten innledning tyr han til et lite filmvennlig grep: Snakkende hoder, altså intervjuer med mennesker som kjente hovedpersonene.

Gjennomføringen er teknisk svak, med skurring i mikrofoner og med synlig bildestøy i det svarte rommet bak fortellerne. Filmens norske tekst plasseres ofte over intervjuobjektenes øyne. Tilårskomne fritenkeres betraktninger om 1960-tallet er dessuten en temmelig gjennomutforsket materie, her tilføres lite nytt.

LES MER: Dag Johan Haugerud har laget tiårets beste norske film

Kunstnermyter

Med insisterende fortellerstemme, serverer Broomfield – som selv var Ihlens elsker – tallrike kunstnermyter: Poeter er dårlige ektemenn. De er halvgale, destruktive og bruker LSD i «åndelig søken». Ihlens posisjon som inspirerende muse for Cohens skaperkraft utfordres ikke, filmen blir gammelmodig i sitt forsøk på å være poetisk.

Umusikalsk

Maktbalansen i forholdet var ujevnt i virkeligheten, men trenger filmen å gjenta feilen? Skildringen av paret er asymmetrisk, vi tas med til Leonards barndom, men ikke til Mariannes. Kvinnen er mystisk, mannen plaget og kreativ. Filmen hadde vært tjent med et rikere bilde av Mariannes bakgrunn. Ektemannen, modernisten Aksel Jensen vies heller ingen nysgjerrighet. Det er noe gammelmannsaktig og umoderne ved de stadige understrekningene av den kvinnelige hovedpersonens blonde skjønnhet.

Utfordringen går dermed til norske filmskapere: Et utfyllende portrett av Marianne Ihlen hadde vært betimelig.

Historien og arkivmaterialet har tilstrekkelig kraft til å gjøre Marianne & Leonard: Words of Love til en severdig dokumentar, men innvendingene, tekniske som fortellermessige, er for sterke til å kalle den vellykket. Og hvor er musikken?

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film