Ferdaminne frå alle somrar på ein gong

Det er et spesielt øyeblikk i Robert Forsters usedvanlig fine bok Grant & I (2016), som omhandler karrieren til The ­Go-Betweens og vennskapet med makkeren Grant McLennan: Etter utgivelsen av albumet 16 Lovers Lane i 1988, plata som skulle vise seg å bli deres mest kjente, sier Forster til vennen at han vil slutte i bandet. Det er slett ikke for å kutte ut musikken. Han er lei alt det andre, det rundt, og det han vil tilbake til er slik det var i starten, med bare han og vennen. Og sangene. Det impliserer ganske mye mer enn å splitte opp et band, for McLennan er sammen med fiolinist og korist Amanda Brown, i tillegg til at Forster selv tidligere har et langt forhold bak seg til tromme­slager Lindy Morrison.

Alle som kjenner Go-Betweens-historien, vet at det også nødvendigvis også må hvile et tragisk skjær over boka. I forarbeidet til hvert album, ni i tallet, møtes de to for å spille nye ideer for hverandre, og når de har omtrent en halv plate med sanger hver, er det klart for innspilling av nytt album. To vokalister, 50/50 fordeling. Sangene styrer livet, deler det inn i kapitler og avsnitt. Helt til McLennan dør av hjerteattakk bare 48 år gammel. Rusbruken er tonet forbilledlig ned i Forsters gripende og velkomponerte fortelling, men lurer likevel i bakgrunnen.

LES MER: Det er lettere å snakke om forholdet mellom tro og musikk i dagens Norge enn for 30 år siden, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Litterær rock

Den forrige soloplata fra Forster kom i 2015 og het Songs To Play. Hans nye album av året er også ei plate som på aller mest grunnleggende måte kretser rundt sanger. Akkkordmessig relativt enkle låter, med basisinstrumentering bestående av bass, trommer, et par gitarer, litt piano og stryk. En stemme på toppen. Tekster som er nødt til å stå seg, for ­ellers står vi med ingenting. Man kunne også komme på å si at det er like forunderlig hver gang: Hva er det som gjør at noen, slik som McLennan og Forster, får det til? At sanger i C-dur gir dem en ­karriere som skaffer dem et så dedikert publikum? Og det brunavnet?

Går man nærmere inn på det, er det selvsagt alt annet enn så enkelt. The Go-Betweens var kanskje et jangly rock'n roll-band, men bak sangene ligger stor popteft og et uhyre distinkt og australsk sound, som et solstenket ferdaminne frå alle somrar på ein gong. Men like mye: nærmest et egenutviklet poetisk språk. Infernos første låt, «Crazy Jane on The Day of Judgement», starter med ordene Love Is All, og det er jo ord man umiddelbart kan kjenne igjen fra Jack Kerouacs roman, beatklassikeren On The Road. Forster ­bidro sterkt til den litterære orienteringen The Go-Betweens ofte forbindes med. Og i en parentes: Akkurat denne siden ved bandet kan selvfølgelig ha bidratt til bandets kultstatus: Rockekritikerne elsket dem, men den store kommersielle suksessen uteble.

Utover i karrieren framstår derimot ikke de litterære referansene som noe ekskluderende. I stedet er det snakk om utviklingen av et tekstunivers der det ­enkle hverdagsspråket blir poetisk.

LES MER: Hvorfor utgis noen av tidas hippeste navn av en nøktern type fra Flekkefjord?

Den varme sommeren 2018

Inferno er spilt inn i Berlin i fjor sommer, på samme sted som Forsters første soloplate Danger in The Past i 1990. Produsent er Victor Van Vugt, som han også jobbet med den gangen. Og alle husker vel den eksepsjonelt varme sommeren 2018? Selv ­befant jeg meg ute ved Høysand i Østfold, med bare hav og horisont foran meg. Varmen sto på og slapp aldri opp. Det kan jo være at sommervarmen gjorde at ­Forster plate ble hetende ­Inferno. Han har hatt base i Tyskland i flere tiår, og har tysk kone, men tittellåta har «Brisbane in Summer» som undertittel, så det er mulig at den europeiske sommeren 2018 plutselig gav assosiasjoner til tilsvarende hete dager i hjembyen.

Akkurat låta «Inferno», som også er sluppet som singel i forkant av plata, er likevel litt atypisk for stemningen ellers på plata­, med sin insisterende­, Velvet Underground-aktige rockevamp. Jeg oppfatter heller­ ikke majoriteten av sangene her som et uttrykk for at det brenner­ under føttene. Flere ser ut til å handle om en slags basis å bygge på etter at det som var er borte: «I’m late, there’s no one I can see, they’ve gone and left the scene for me», som det heter i avsluttende «One Bird in The Sky», med de gjentagende linjene «eat only what I eat, breathe only what I breathe». I nydelige «Morning» er det solstrålene om morgenen man kan sette sin lit til, etter at man har overlevd enda ei natt.

LES MER: Hvis Gud skulle snakke i dag, så ville han snakke gjennom musikk, skriver Ole Johannes Åleskjær om Paddy McAloon.

Popnoveller

Det opplagte høydepunktet «Life Has Turned A Page» har i likhet med flere spor her novellelignende trekk ved seg. Ved siden av Grant McLennan i Go-Betweens var bildet av Forster at han var den med den litt tørrere avleveringen, både med tanke på sangene han leverte, men også vokalt. På det nevnte sporet kan man gjennom hans coole snakkesynging nok høre at rock'n roll nok ligger til grunn, i en slags Dylan-tradisjon, kanskje, men også denne låta har det solstripete soundet som alltid preger musikken.

McLennan var liksom pop­typen i bandet, Forster den avmålte gentlemannen. Jeg har faktisk opplevd hvordan Forster på en konsert i Oslo pekte ut og roste den best kledde i publikum, og det er sant: Det er aldri noe å si på dressene hans. Samtidig må Inferno være hans frieste vokal­prestasjon noen gang, for her drar han på stavelser, aksentuerer konsonanter og kommer med små utbrudd som viser at det også finnes mengder med humør i hans litt dead pan-aktige syngemåte. Og litt typisk: Godheten for medmennesket i nydelige «I'll Look After You» er godhet, men den pakkes bare litt inn, i et avmålt ytre og i elegant og subtil humor.

Ordentlige sanger

Biografien Grant & I underslår ikke hvordan The Go-Betweens gjennom hele karrieren søkte etter hiten. I 2019 er antakelig slike hensyn mindre viktige. Det er uansett ingen slike sanger som dette som blir hits nå allikevel. Nå kan han i stedet tematisere berømmelse og mangel på oppmerksomhet i sine fortellinger. Alt i alt inneholder albumet en håndfull sanger som umiddelbart kan føyes til en Robert Forster-best of, stilrent, sparsommelig og fint framført med hjelp av blant andre­ ­Tindersticks-trommis Earl ­Havin. At låtene er gode nok til å passe på en slik liste sier ikke så rent lite, og albumet må kunne kalles et av årets sterkeste pop- eller rockeøyeblikk så langt.

De som kjenner Forster fra før, vil kjenne igjen alt her: det gjennomlyste språket, sol-soundet og den umiskjennelige fortellerstemmen. Kort sagt: alt som gjør det selvsagt at ordentlige sanger vil stå igjen til slutt i popen og rocken, tross alt.

Ole Johannes Åleskjær

kultur@vl.no