Fengslende ferd i filosofien

Født sånn eller blitt sånn? Det er blant annet denne tematikken Siri Hustvedt utforsker i sin nye essay-samling På ­sviktende grunn. Hun er åpen for at det er mye vi fremdeles ikke vet, og ­ønsker å vise hvordan det kan ha seg at noen teorier blir ansett som sannheter, mens andre skyves til siden og forsvinner i glemselen.

De som har sett Siri Hustvedt snakke, vet at hun fremstår som en klok, reflektert og energisk forfatter. Dette kommer også til uttrykk i teksten som preges av overskudd og nysgjerrighet. ­Bruken av personlige anekdoter oppleves alltid relevante og bidrar til å forankre de mer ­abstrakte ideene i noe jordnært og gjenkjennelig.

Uredd

Ikke overraskende er hun langt mer akademisk i form og språk enn hvordan vi kjenner henne fra skjønnlitteraturen, og målgruppen for denne boken er nok noe smalere enn for romanene hennes.

Stilmessig legger hun seg tett opp til Montaigne. Refleksjonene er springende, en tanke leder til et nytt spørsmål, nye avstikkere, mens hun langsomt sirkler seg inn mot en konklusjon. Men hun er også en uredd essayist som gjennom språket viser at hun ikke kvier seg for å irettesette de hun mener trenger det. Som når hun reiser seg opp ­under en forelesning og sabler ned en ­forskers logikk, eller via fraser som «å gå dem på klingen». ­Denne språkbruken vitner om en vilje til å utfordre rådende strømninger innenfor akademia, og aldri slå seg til ro med et svar.

LES FLERE ANMELDELSER HER

Humanisten

Flere av ­tenkerne Hustvedt trekker frem fra de akademiske skygger er ikke overraskende kvinner. «Normen er fremdeles maskulin» som ­Hustvedt skriver et sted i boken. Her er hun på sitt beste, i måten hun møysommelig leter seg tilbake i vitenskapshistorien etter glemt tankegods for så å sette dette opp mot den virkeligheten vi av ulike grunner selv har skapt oss, og som ikke nødvendigvis er korrekt.

Selv om hun anerkjenner mye av det som gjøres for eksempel innenfor genetikk, er det først og fremst den humanistiske ­måten å forstå verden på forfatteren forsvarer. Dette blir ­tydelig i ­partiene som ­omhandler tvillingforskning. Hustvedt forklarer at studier som retter seg mot tvillinger, tilsynelatende ­bekrefter ­ideen om at ­genene avgjør hvem og hva vi blir som ­voksne. ­Forskning viser for ­eksempel at tvillingpar som har vokst opp adskilt likevel har foretatt ­lignende valg. Allerede fra naturens side er de altså disponert for det ene eller andre.

Genene

Hustvedt er kritisk og mener at «Tvillinger blir en ­liste med faktorer brutt ned i faste ­kategorier, som til sist ­tilskrives en tallverdi.» Innsamling av ­store mengder data er, som Hustvedt forklarer, noe vi gjenfinner i ­psykiatrien, hvor nedtegnelser om individuelle pasienters liv har «måttet vike plassen for ­statistiske analyser og «evidensbasert» forskning». På den måten mister man enkeltmennesket som ikke blir sett og hørt for den de er.

Samtidig virker det som forfatteren underkommuniserer betydningen av forskningen som gjøres på genetikk, og forbigår relevante funn tvillingstudier og andre gen­etiske studier har ført til. Disse peker nemlig i samme retning, nemlig at genetisk sårbarhet er en vesentlig faktor, og jo mer alvorlig tilstanden er, dess mer betyr gen­ene for eksempel i psykiatrien.

For ensidig

En av ­drivkreftene bak denne type forskning er dessuten at den på sikt kan bidra til produksjon av medikamenter til bruk i medisinsk behandling. Dette glipper hos Hustvedt, som tidvis oppleves i overkant ­ensidig i sin kritikk, og dermed skaper hun en kunstig motsetning ­mellom å forstå enkeltindividet og ta ­innover seg genetisk, empirisk forskning. Sånn sett kan man hevde at Hustvedt legger seg på en postmodernistisk linje hvor det universelle er irrelevant, mens det spesifikke er interessant.

Det er ikke til å unngå å la seg engasjere av bokens fengslende reise i filosofisk og vitenskapelig tenkning, fra antikken og frem til vår egen samtid. Men også overfor Hustvedts synspunkter gjelder regelen som ellers gjelder for all forskning, vær kritisk og still nye spørsmål. Bare på den måten oppnår vi progresjon og utvikling. Som Hustvedt selv skriver, «ingen teori er komplett».

anmeldelse@vl.no