Anmeldelser

Feelgood-toleranse

Min pappa Marianne bruker humor for å fremme et budskap om å akseptere annerledeshet i egen familie. Resultatet er en helproff, akkurat passe lett dramakomedie til å le av.

For alle rundt seg var Åke Roxberg en konservativ sogneprest i idylliske Småland. Han var motstander av homofilt ekteskap og skeptisk til kvinnelige prester. Som 58-åring, på besøk hos datteren Ester, som hadde flyttet til Stockholm, slapp han overraskelsen: Han hadde en kvinnelig side, som han levde ut som alter egoet Ann-Christine. For datteren – forfatter og journalist – var nyheten ubehagelig og vanskelig: – Det var som å få beskjed om at han hadde dødd, uttalte hun til svenske Arbetarbladet.

Aksepten og forsoningen kom gradvis, og i 2014 ga Ester ut den prisbelønte biografien Min pappa Ann-Christine om forholdet til faren. Historien fikk stor oppmerksomhet, blant annet på talkshowet Skavlan, og nå danner den bakgrunn for den kinoaktuelle spillefilmen Min pappa Marianne.

Kvikk

Den begynner i Stockholm. I kvikk komediestil blir vi kjent med 28-åringen Hanna i en serie mislykkede jobbintervjuer – dypere og dypere ned i det svenske pressenæringskjeden. Når den strabasiøse arbeidssøkerdagen er over kommer hun hjem og fersker samboeren med en elskerinne.

Som i så uendelig mange svenske filmer (i Norge forlot man konvensjonen tidlig på 2000-tallet), vender dermed den ressurssterke, velutdannede mediejenta hjem til enklere forhold i provinsen, nærmere bestemt Alingsås i Västra Götaland, kjent for sin årlige «potatisfestival».

Den vanskelige aksepten

«Gud er den eneste som forstår», sier prestefaren Lasse, med adresse til sin egen, nylig avdøde mor. Han bærer på en hemmelighet bare kona kjenner til, et dobbeltliv der han ifører seg sminke og kvinneklær for å leve som Marianne. Han bestemmer seg for å informere barna. Sønnen David, historiens landsens-romslige humoralibi, tar det lugnt når sjokket har lagt seg, mens Hanna reagerer sterkere og mer negativt enn hun klarer å formulere for seg selv.

Samtidig restarter hun både karrieren og kjærlighetslivet i hjembyen, jobben som reporter i den regionale SVT-redaksjonen byr på mest utfordringer. Hun blir satt på komisk lokalt småstoff og må hanskes med en sjåvinistisk fotograf som neppe har fått med seg metoo-bevegelsen. I motsetning til filmen, får man si.

Ut av skapet?

Min pappa Marianne kan trygt kategoriseres som en «dramedie», der vittighetene brukes som virkemidler for å frem et budskap om annerledeshet og toleranse. Fremdriften tar oss oppskriftsmessig ned i kjelleren (blant annen med en scene der den triste prestefaren stirrer på regnet som renner nedover vinduet) før det skal lages godstemning igjen. Kontrakten med publikum består i om Lasse/Marianne tør være åpen med sin identitet, og om hen vil aksepteres av småbyen generelt og datteren spesielt. «Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør», siterer presten Lukas om noen fulle bråkmakere, etter en måtelig dramatisk tildragelse i en burgerbod-kø sent på natten.

Macho

Når humor brukes til å fremme et budskap, blir gjerne resultatet krampaktig og overtydelig, noe som lykkeligvis ikke er tilfellet her. De smått konstruerte situasjonene reddes av drevent skuespill, med macho-veteranen Rolf Lassgård som spydspiss. (Vår egen Ingar Helge Gimle vant forøvrig en Amanda for en lignende rolle i Rett vest fra 2017.) Mens Lena Endre bringer mer sårhet og psykologi til en prestefruerolle som ikke er manusets mest spennende. Hedda Stiernstedt gestalter hovedpersonen Hanna med hollywoodsk romantisk komedie-bravur.

Morsomt

Viktigst av alt: Morsomhetene kaller på latteren. Som når lillebroren David skjøtter kundeservice-jobben med å be innringerne lese bruksanvisninger. Eller når Hanna sammenligner en middag med dårlig stemning (en gjennomgangsscene i skandinavisk film) med et Lars Norèn-stykke.

Min pappa Marianne er temmelig rendyrket feelgood, og det er interessant at den urbane og opplyste datteren er den som møter farens «avvik» med mest motstand. Bygdefolket og presteskapet skal nemlig vise seg som tolerante. Om filmen resulterer i at mannlige prester velger å holde gudstjenester i kvinneklær, gjenstår imidlertid å se.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser