Bøker

Fantasiflukt med brems

En vill historie om snobberi og overlevelse i forfengelighetens verden har unnsluppet Bjørn Ingvaldsens penn.

Boken Nissekrigen, Ikaros Olsens kamp for å nå toppen begynner rimelig normalt, med en tolvåring som bor sammen med bestefaren sin. Nåja, normalt, allerede på side én får vi vite at foreldrene til gutten reiste fra ham da han var baby. De skulle på ferie, men likte seg så godt at de ikke kom tilbake.

Ikaros Olsen heter han, og navnet lover jo ikke så godt, ettersom Ikaros i den greske mytologien vokste opp i fangenskap, og da han forsøkte å flykte med hjemmelagede vinger, falt han ned og druknet fordi vingene var festet med voks, og han kom for nær solen så voksen smeltet og vingene falt av.

LES FLERE ANMELDELSER HER

Klatre

Vår Ikaros ønsker seg desperat oppover. Han bor i en kjeller med bestefaren. De har det fattigslig, og Ikaros setter seg fore å klatre i det sosiale hierarkiet på skolen og bli rik. Det er samme sak, for de rikeste i klassen er også de som regjerer sosialt. Ikaros bestemmer seg for å bli venn med rikingene, for på den måten å begynne sin vei mot toppen.

LES OGSÅ: Tryllemannens skitne triks

Ufyselige

Ingvaldsen nekter seg lite i beskrivelsen av hvor komplett ufyselige klassens rikingbarn er. De herser med alt og alle og ingen tør si dem imot. Til og med læreren opptrer som en spyttslikkende godfjott, og oppfører seg dessuten rått mot Ikaros, som er lavest på rangstigen.

Språket flyter lett og muntlig, og gjør at boka både egner seg for relativt ferske lesere, som til høytlesning.

Alle elementer i fortellingen er provoserende overdrevet skildret.

Det gjelder både de slemme rikingene, oppførselen til bestefaren, og forholdet til naboene i huset der de bor. Ikaros selv er forsøksvis relativt normal midt oppi dette, men hans tenkning om avansementsmulighetene, samt de krumspring han gjør for å lykkes, er også temmelig spesielle.

LES OGSÅ: Bruker litteratur til å hindre mobbing

Skurrer

Det går over stokk og stein med sprø innfall, og hvis man er med på leken, er det ganske morsomt. Men det skurrer litt, fordi tonen i budskapet klinger så tydelig gjennom alt sammen. Da blir det ikke bare viltert, morsomt og sprøtt, men litt belærende samtidig, og den miksen smaker ikke helt godt.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker