Anmeldelser

Fant til slutt tilbake til det de lette etter

Først da U2 satte inn tredjegiret i siste tredjedel av konserten, skjønte vi hvor viktig de politiske og bibelbaserte sangene fremdeles er for bandet.

Omlag 14.000 var på plass på U2s andre av fire utsolgte konserter i Globen i Stockholm torsdag. Da Bono, til Patti Smiths «People Have The Power» innledet med å paradere over en scene som strakte seg over hele arenagulvet, utstrålte han hvem som fremdeles er sjefen over alle rockesjefer.

Da bandet like etter, badet i rødt flomlys, dundret i veg med «The Miracle (Of Joey Ramone)», fikk vi bekreftet at U2 kan heve selv middelmådige låter til takmønet gjennom en intens og helhjertet tilstedeværelse overfor mennesker de visst aldri går lei av å utfordre.

LES OGSÅ: Synger til sin avdøde kone

Snudde 180 grader

Det er først når de utfordrer oss, fra dypet av sjelen, og med sanger som har vist seg å kunne kan forandre menneskers liv, at Bono, Adam Clayton, Larry Mullen jr. og The Edge er på sitt beste.

I mindre engasjerte øyeblikk, visner de mer hen - og det samme gjør publikum. Ikke fordi sangene er dårlige, men fordi det ligger noe større, sterkere og viktigere på lur.

Derfor snudde torsdagens konsert nærmest 180 grader omtrent halvannen time inn i konserten, fra bra til berusende, da «Bullet The Blue Sky» fra Joshua Tree (1987), med Bonos megafonstemme, traff oss midt i likegyldigheten med sangen som opprinnelig var myntet på Ronald Reagan, men fremdeles er skremmende aktuelt.

LES OGSÅ: Bob Geldof ble tildelt Erik Byes minnepris

Samles i bønn

Da «Where The Streets Have No Name» banet seg vei gjennom et Globen badet i rødt, var det som det tok fyr i både band og publikum. Låten, som Bono skrev etter at han og kona Ali hadde sett sulten i Etiopia på nært hold i flere uker i 1985, er også blitt sett på som en metafor for himmelen.

I neste låt, «Pride», får på nytt Reagan sitt pass påskrevet, før den går over i en hyllest til Martin Luther King. Skulle noen ha vært i tvil om Bonos evner som vekkelsespredikant, tok det slutt der og da.

Er noen overhodet i tvil om gruppas fremdeles sterke åndelige engasjement, bør de sjekke tekstene på de drøye 40 låtene som er blitt spilt under turneen. I torsdagens «Raised By Wolves», er det salme 23 det refereres til. I oktobernummeret av Q, har det engelske musikkbladets Dorian Lynskey vært flue på backstage-veggen, og kan berette om fire irer som før hver konsert samler seg i bønn.

LES OGSÅ: Ane Brun laget plate om da frykten for sykdommen slapp ­taket

Tente ilden

Siste offisielle låt, «With Or Without You», bar oss videre på en bølge av velvillighet, både til bandet, og til flyktningene fra Syria, som var et stadig tilbakevendende tema. Om U2 hadde slitt med å tenne ilden i oss, stod den nå i lys lue.

Tidligere i turneen har de lagt inn både «40» (War) og «Gloria» (October) som ekstranummer, basert på henholdsvis Salme 40 og en tekst Bono har betegnet som en slags tungetale.

Denne kvelden fikk vi i stedet «City Of Blinding Lights» og «Beautiful Day», før Paul Simons «Mother And Child Reunion» ble tilegnet Melissa Gates, kona til Bill Gates, som satt i salen, for hennes nødhjelpsengasjement.

Bono minnet samtidig om Nelson Mandelas ord: «It's always impossible, untill it's done». Da «I Still Haven't Found What I'm Looking For» satte et endelig punktum med Bono som messet: «I believe in the Kingdom Come. Then all the colours will bleed into one», var ingen i tvil om at U2 til slutt hadde funnet tilbake til det bandet de fleste av oss vil de skal være.

LES OGSÅ: Oppfølgeren til suksessfilmen Så som i himmelen sables ned

Vil utvikle seg

Ingen skal beskylde U2 for å kjøre på autopilot. De kunne gjort som Rolling Stones, og kjørt igjennom et greatest hits-program, drillet ned til minste detalj. Men irene vil videre, de vil utvikle seg. De tar heller sjanser, enn å hvile på gamle laurbær. Derfor legger de stadig inn også mindre kjente låter som passer til temaene de tar opp, i et program som aldri er det samme fra kveld til kveld.

Midt i lettelsen og gleden over at bandet jeg har fulgt fra starten, omsider viste seg fra sin beste side, er det bekymringsfullt at det tok så lang tid for dem å komme dit. Litt av problemet ligger i selve turnékonseptet, The Innocence + Experience Tour, hvor bandets oppvekst og ungdommelige uskyld i Dublin settes opp mot erfaringene de senere har gjort seg.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sekvensen med Bonos i barndomshjemmet i Cadarwood Road i Dublin, beskrevet både i den nokså kjedelige låten med samme navn, og en tegnefilm på de enorme LED-skjermene som viste vokalisten på gutterommet og i stua, ble i overkant navlebeskuende. Skriv heller om det i en selvbiografi, Bono.

Konsert med U2 – The Innocence + Experience Tour

Globen, Stockholm

Publikum: 14.000

Anmeldelse: Kom sent, men godt

At han til «Iris», sangen om moren som døde da han var 14 år, viste filmglimt av moren og farens bryllup, var i beste fall litt rørende.

Gjenhøret med bandets første singel, «Out Of Controll», og låten som har fulgt dem på alle konserter, «I Will Follow», var derimot uten teknologiske fiksfakserier. Grepet med å gjenskape gammel konsertintimitet med å samle bandet i en liten «øy» midt i hallen, fungerte best for de hundre nærmeste.

Hjertet utenpå

Det kan virke som mannen som i alle år har designet scenene deres, Willie Williams, denne gangen har vært i overkant kreativ. Effektene satte litt for ofte både sangene og band i bakgrunnen. Den enorme scenen ble i overkant stor for en ryggoperert og mindre kondisjonssterk Bono enn vi er vant til.

Av og til ble det hele mer en forestilling enn en konsert. Riktignok en imponerende forestilling, men U2 gjør seg best med bena på bakken og hjertet langt utenpå skjorta. Det viste de da også, etter hvert. Til fulle.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser