I begynnelsen av House of Cards-serien, hvor man følger et korrupt amerikansk ektepar i toppen av amerikansk politikk, fikk man tidvis en følelse av serieskaperne gikk for langt; graden av kynisme og løgner virket ikke troverdig. Så snudde alt. For etter hvert overlappet serien med presidentvalgkampen og senere valget mellom Hillary Clinton og Donald Trump, og med ett virket det som om virkeligheten langt overgikk fiksjonen. Ja, en av serieskaperne sa det selv: «Dette (en eller annen hendelse fra den virkelige valgkampen) hadde vi ikke kommet unna med om vi skrev det inn i serien».
All kunst er, dypest sett, lignelser av virkeligheten. Graden av etterligning eller forskyvning er noe av det som skiller kunstarter fra hverandre. Tom Ege- lands spenningslitteratur befinner seg i dette grenselandet mellom den offisielle historien, og alle de mulige historier og forklaringer som ligger i randsonen av kanon.
Tornekrone
Religionen med dens mystikk, dens potensielle kobling til storpolitikk, hykleriet som blottstiller seg hos dem som står nært både trossetninger og maktinnflytelse – alt dette gjør tematikken egnet for spenningsforfattere som vil forene klassiske krimelementer og små historietimer.
Denne gang er et arkeologisk funn av en tornekrone og en codex, en tekstsamling fra antikken, Egelands vei inn i forviklinger for Bjørn Beltø og hans kumpaner. Historien veksler mellom Oslo, London og Roma. Stadig vender det, både tornekronen og tekstsamlingen forsvinner, mektige miljøer later til å ha sterke interesser i saken. Flere dør, forhold innledes, forsvinninger og kidnappinger. Samtidig, i dette flettverket av en historie, spør forfatteren hvordan de bibelske tekstene egentlig ble til – og hvem foretok utvalget som til slutt ble Bibelen? Hvem skrev evangeliene, og hvorfor skal tekster skrevet lenge etter Jesu død tillegges en slik betydning? Hvorfor har Paulus slik autoritet, han møtte da aldri Jesus?
Ambisiøst
Spørsmålene kan, for enkelte lesere, sikkert virke sensasjonelle, men stort sett behandler Egeland klassiske problemstillinger for teologifaget.
Men Egeland kan dette her. Han har gjort det før. Flere ganger. Språkføringen er presis, effektiv, uten at det glimrer.
Lerretene han spenner opp er store, bøkene hans er ambisiøse og med lange tidslinjer. Men den virkelige verden da? Det er som om den de siste par årene har gått videre, inn i et eget, mer dramatisk spor. Kloden begynner å nå et kokepunkt, EU kjemper for sin overlevelse, Nato krakelerer og vår nabo i øst er «up to no good».
Egeland gjør sitt, og svaret på en litteratur som i større grad speiler virkeligheten er ikke å gjøre spenningslitteraturen enda mer dramatisk. Men det må være lov å håpe at bokhøsten inneholder flere bøker som drar litt i våre forestillinger. Det begynner å bli lenge siden én manns kamp mot seg selv og sine våtservietter føltes som litteratur som gikk inn i sin tid.
Kristian Hegertun