Film

Fallteknikk

Når jeg faller holder balansen mellom det allmenne og det individuelle, og er til dels nyskapende i sin skildring av narkomani på film.

Et tilbakeblikk på norske kinofilmer om rusmisbrukere avdekker et mønster: Dokumentarene handler om menn, spillefilmene om kvinner.

For harde livet (1989), Store­ gutter gråter ikke (1995) og Røver­datter (2018) skildrer virkelige menns kamp mot narkotika eller alkohol. Vi treffer dem i en livsfase der de tvinges til å innse problemene sine og å gjøre noe med dem, bruke handlekraft og viljestyrke til å kjempe seg inn på den smale sti.

Himmel og helvete (1969), Hard asfalt (1986), Døden på Oslo S (1990) og Engelen (2009) er på ulike måter historier om kvinner som havner på kjøret. Vi følger dem på vei inn i misbruket, men ikke alltid ut. Det går an å påstå at narkomani i norsk film viser virkelige menn på terskelen til et bedre liv, og fiktive kvinner på terskelen til helvete. Her er selvfølgelig forbehold: Mens Himmel og helvete var en dirrende­ autoritetsfinger mot løssluppen ungdomskultur (og dessuten smakløs og spekulativ), er de tre ­andre filmene debattinnlegg som ­ønsker å sette dags­orden, med betydelig sosial samvittighet. Hard Asfalt og ­Engelen var dessuten basert på virkelige skjebner.

Skjult misbruk

Når jeg faller er en fiksjonsfilm om en 28 år gammel manns kamp mot avhengighet, og avviker slik sett noe fra det nevnte mønsteret. Etter en overraskende uinspirert «snakke direkte til tilskuerne»-prolog, innledes filmen med en omfattende, virtuost fotografert sekvens om å kjøpe og bruke ­heroin. Joachim er misbruker når vi blir kjent med ham – fortellingen er lineær, uten tilbake­blikk til hvordan det begynte. Her er verken trist barndom eller eskalerende narkotika­eksperimentering. Ulikt nærstående fortellinger kommer hovedpersonen fra en ressurssterk familie, og rusbruken holdes skjult for ­pårørende, arbeidsgiver og kriminalomsorg.

På overflaten er Joachim ­ensom, men fungerende. Vi fortelles imidlertid at misbruket er på vei ut av kontroll. Han fester­ på byen og har korte lykkestunder i rus, men innhentes av ­avhengigheten og problemene. Filmens intrige igangsettes når ekskjæresten havner i fengsel og hovedpersonen får ansvaret for sønnen Lukas. Første gang ­Lukas hentes på barneskolen, må Joachim spørre seg frem: Han vet ikke hvordan hans eget barn ser ut.

Eksamen

Med et fargerikt turist-­blikk på norsk vestlandstur, skilte Frode Grytten-adaptasjonen Sing Me To Sleep seg positivt ut under Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011. Den var Magnus Meyer Arnesens avgangsfilm ved filmskolen i polske Łódź, og ble nominert til Amanda for beste kortfilm.

Spillefilmdebuten er, pussig nok, også en eksamensfilm, med masterstudenter fra Den norske filmskolen i alle viktige fagfunksjoner bak kamera. Her er det altså ikke bare regissøren som skal vise frem tilegnet teknikk og kunnskap. Det er interessant at slike prosjekter, som nok er mer demokratiske og «styrte» i sin tilblivelse enn normalen, får filmdistribusjon – Når jeg faller avsluttet sågar Filmfestivalen i Haugesund i august.

Bunnefjorden

Meyer Arnesen er altså tungt utdannet, og det synes. Denne gangen er fargepaletten i elegant grått og mørkeblått, stilen minner mer om europeisk festivalfilm enn om den kornete rusrealismen man gjerne forbinder med sjangeren, for eksempel beslektede Sammen fra 2009. Manusforfatter og medelev Kristian Landmarks historie bryter ikke ny jord, men har med­rivende fremdrift uten dødpunkter. Informasjonen er svært godt porsjonert, med et persongalleri som holder tilbake,­ de er fulle av livserfaringer og hemmeligheter vi bare aner.

Preben Hodneland, for tiden aktuell som Macbeth på Det ­Norske Teatret, er suveren som Joachim, han portretterer en hoved­person som føles allmenngyldig og identifiserbar uten å bli for «skrevet» og uspesifikk, en aldri så liten kunst. Symbolikken­ i valget av hovedpersonens­ ­bosted – en iskald sommer­hytte ved Bunnefjorden – er godt ivare­tatt.

Formfullendt

Ulikt andre ­eksamensfilmer føles Når jeg faller som helstøpt, og ikke som et lappeteppe av ulike viljer og tekniske enheter. Uttrykket er internasjonalt, fremdriften, spillet og stemningen er av beste ­kaliber. Samtidig er filmen langt fra en hul «se så flinke vi er»-øvelse – viljen til å belyse skjult rusmisbruk hos ressurssterke ­mennesker er prisverdig.

Slik skriver den seg inn i norsk filmhistorie som et betydningsfullt og fornyende bidrag til ordskiftet om hvordan narkomani rammer brukere og pårørende. Når jeg faller er noe så sjeldent som et debattinnlegg i et estetisk formfullendt uttrykk.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film