Evangeliet etter Amos

På hebraisk heter romanen Evangeliet etter Judas. Forræderen Judas blir gjennom romanens sentrale skikkelse, den unge bibelforskeren Shmuel Ash, en slags ­hovedperson i denne storslåtte romanen. For Shmuel er Judas kristendommens egentlige far, den mest lojale av Jesu disipler og mannen som faktisk iscenesatte de siste dagene i Jesu liv. Judas var overbevist om Jesu guddommelighet og at han ville stige ned fra korset og vise hvem han egentlig var. Han overbeviste Jesus om at dette var hans innerste kall og at han hadde kraften som skulle til for å gjennomføre dette.

Les flere bokanmeldelser her.

Forræder

Ifølge Shmuel infiltrerte ­Judas Jesu disippelskare med den hensikt å spionere på denne galningen fra Galilea, men han ble overbevist av Jesu handlinger og ord, og trodde. Judas ble historiens første og siste kristen. Oz' beskrivelse av korsfestelsen er sterk.

Det er ikke helt i tåka å trekke linjer mellom Judas og Amos Oz. Oz står på venstresiden i israelsk politikk og regnes av mange av sine landsmenn som en forræder. Andre vil regne ham som den mest lojale av alle israelere – lojal overfor hva Israel skulle være og hvordan dette målet skulle bli nådd gjennom et samliv mellom jøder og de som bodde i landet før Israel ble opprettet som egen stat. Men er Oz på villspor i sine drømmer om Israel, som Judas var hva Jesus angikk? Er dette utopiens gjentagelse?

ANMELDELSE: Fleur Jaggy skriver kort. Men hun er en stor forfatter

1950-tallet

Shmuel Ash er en student på 25 som må forlate studiene fordi foreldrene brått taper alle sparepengene og ikke lenger kan finansiere studiene. Shmuel gir opp sin mastergradoppgave «Jesus sett med jødenes øyne», og kommer i dyp krise også fordi kjæresten Jardena­ gjør det slutt og gifter seg med gamle­kjæresten. Shmuel får jobb, kost og losji i et underlig hus i Jerusalem – ­romanen foregår der i tre vintermåneder på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960. Jobben består i å være sammen med den gamle og handikappede Gershom Wald, være en kritisk samtalepartner til den ondsinnede og forbitrede gamlingen og gi ham litt mat, te og medisiner.

Samtalene er krevende, men leserne får et førstehånds innblikk i israelsk historie og politikk og alle kontroversene mellom en del av folkene som hadde lederroller da staten ble opprettet i 1948. Og Wald avslører stadig nye sider.

ANMELDELSE: «En av årets store romaner»

Kjærlighet

Romanen Judas foregår på mange plan. Politikk og religion er to av hovedlinjene i boken, men den er også en kjærlighetsroman, faktisk en av de mest særegne og gripende jeg har lest. I det mystiske huset bor også enken Atalja, hun er nesten dobbelt så gammel som drømmeren Shmuel, og han blir betatt av henne fra første øyeblikk. Hun synes uoppnåelig og lever mye på sitt eget rom, også hun bitter over at mannen falt som en av de første i kampene i 1948. Mellom Shmuel og Atalja oppstår det en spenning som driver handlingen og leseren videre. Gåtefullt og vakkert.

Amos Oz er en forfatter som stadig nevnes blant kandidatene til Nobelprisen i litteratur. Hvorfor blir tydelig også i romanen Judas. Bildene, språket, handlingen som veksler mellom politikkens og religionens og kjærlighetens språk, holder høyt nivå. Den stygge, gamle Wald beskrives som «så høy at han så ut som den forvridde stammen på et oliventre». Han snakker i det vide og brede «om den dunkle angsten som den evige jødes skikkelse fra arilds tid hadde manet frem i de kristnes fantasi… Alle er vi Judas Iskariot.» Han siterer politikere som Chaim Weizmann, som «sa en gang i sin fortvilelse at en jødisk stat aldri ville ha mulighet til å eksistere, ettersom den var en selvmotsigelse. Hvis det skulle finnes en stat, ville den ikke være jødisk, og hvis den var jødisk, ville den ikke være noen stat.»

KJARTAN FLØGSTAD SLAKTES: «Skriver som et nett-troll»

Leseprivilegium

Man lærer mye om Israel og israelsk politikk i denne boken, likeledes om Jesus og Judas og jødenes forhold til Jesus. Personskildringene av de sære menneskene som er hovedpersonene i boken, er interessante og utgjør den allmennmenneskelige delen av Judas.

Jeg opplevde det som et privilegium å lese denne allegorien over staten Israel og Bibelens fortelling om Jesus og Judas. Langt fra et evangelium, men likevel kan det med stor rett sies at dette er evangeliet etter Amos Oz.