Etterklangen er håp

Kunstneren Per Kleiva, som døde på høstparten i fjor, løvet sto gult (som buksene han gikk i lenge før det var moderne med sånt), var en av det norske 1970-, 80- og 90-talls mest markante skikkelser. Den store minne­utstillingen i Kunstverket Galleri i Oslo akkurat nå, viser hvem han var.

Og hvem var han? En «politisk» grafiker, som var med på å sette ordene krig, undertrykkelse, kollektiv dumhet, EU, amerikansk krigføring, opprustning, atomprøvesprengninger, forurensning, gamle og nye plager, på kunstens dagsorden.

Per Kleiva brukte det mest sublime av alle knep – han laget­ «poesi» (feil ord, men la det gå) der man forventet skrik, og bare skrik. I Amerikanske sommarfuglar, et av hans mest kjente og brukte bilder, kommer krigs­helikoptrene inn som sommerfugler over en seng av ildtunger, i Blad frå imperialismens dagbok, dundrer helikoptrene uten sommerfuglvinger over en mild blomstereng – gode (likevel litt giftige) farger og blekt lys – kontrastene setter oss helt ut: Velkommen inn, liksom – men her skal du få se sannheten!

Nattens mulm og mørke

Han var ikke alene, den gangen. Kunstnergruppa Gras samlet flere­ av tidens markante, det ble en hjemstavn for å samle holdningene – Willibald Storn var her, Morten Krohg, Siri Anker Aurdal, Victor Lind, flere. Engasjementet var tuftet på en radikal, sosialistisk plattform. Og mye av kunsten ble spredt i form av plakater og postkort, i realiteten originalgrafikk, trykt for hånd og gjerne i flere farger. Verkene ble i nattens mørke limt opp som plakater ute på byen. I juni 1972 endte sju Gras-medlemmer i kasjotten med bøter.

LES OGSÅ: – Kunsten er til å tenke med

Ironisk nok

Det fiffige her, var at Per Kleivas saltvakre bilder plutselig hang på banksjefenes kontor og i departementskorridorene. Ikke med det samme, men heller ikke altfor lenge etter at Per Kleiva & Co «aksjonerte» som friskest. De var blitt ­«spiselige», antakelig på grunn av poesien – mens de fortsatt talte så det smalt om kapitalisme, imperialisme og krig.

Noen hver av oss gikk hjem i stua med bildene hengende i ­hukommelsen, budskapet var formidlet. Når det svære trykket­ At hendene er våre eigne og at jorda tilhøyrer oss hang på ­reklamebransjefolkets hippe vegger, ble det totalt ironisk. Men budskapet ble sådd, i det minste i underbevisstheten, der også. I industrikantina, derimot, representerte det gjenkjennelse – et klapp på skuldra. En oppmuntring.

Alminnelig tilgjengelig

Alle vet at det er vanskelig å spille fiolin, strengene er stumme før de berøres. Disse strengene ­berørte Per Kleiva, han brukte dem til spille frem presisjon og sterkt temperament (i striden). Mykheten hadde han også fra ­musikken, den lidenskaplige jazz­elskeren – han var ­etter hvert også å se på konserter med de store mestrene. Jo – mye her ligner til forveksling musikk i alle sine avskygninger, hissig og mild.

Nå kan det kanskje hende at noen oppfatter det slik at Per Kleivas malerspråk er entydig, og dermed til sist kjedelig. Slik er det slett ikke. Det er et bra strekk i bildeutviklingen fra Det naturlige smil (1967), via Stans USA – Ein gong blomstrande mangrove­tre (1972) og Vi som ­intet eide (1975), til Eit høgt elska landskap (1999) og The Sorrow of War (2009). Men, som poeten Jan Erik Vold sier: «Denne mann, solidarisk i alt sitt virke og vesen, satset mye på å gjøre seg alminnelig tilgjengelig, også i pris».

LES OGSÅ: Kunst er et strategisk mål

Slå i hjel

Nå har det skjedd mye siden den gangen 1970-tallet var blodrødt. Har noe forandret seg? Det er noe som sier meg at mennesket tror det har det bedre når det får slå ihjel, og at der blir vi værende. Slik sett har ingenting skjedd. Heller ikke når det gjelder kapitalens skumle veier og undertrykkelse.

I ettertankens bleke lys skal en ikke stikke under stol at det fulgte mye underlig og skuffende, også i 70-tallsradikalismens entusiastiske og rørte kjølvann. For eksempel vet vi at Arbeidernes­ Kommunistparti (AKP) var ­parate til å bruke ­våpen, de også, om de måtte. Flere i Gras-gruppa sto støtt i partiet.

Det skal heller ikke glemmes at det var mange – ikke minst kunstnerkollegaer – som led og følte seg tråkket på av de rett­troende, politiske kunstnerne, som kuppet verv og delte ut ­stipendier til sine. «Nei» til krig, men de støttet totalitære og drep­ende, kommunistiske regimer helhjertet – noe de på et vis tok et oppgjør med senere, likevel ikke nok, mener noen. Researchen og selvinnsikten var ikke like god, alltid. Og slik er det gjerne i kampens hete.

Ser dypere

Så vi tar det derfra, som det heter. Utstillingen i Kunstverket Galleri er som en knyttneve i en boksehanske, uansett – eller nettopp – på grunn av poesiens tvetydighet. Den gir det en slags forelesning om tiden som var. Og om en kunst, Per Kleivas bilder, som – i motsetning så mye annet som knytter seg konkret til tiden – ser dypere, føler dypere og ser sannere. Her er det mer enn døden på jobb, dypest sett handler det om å gjenoppdage muligheten til ikke å si nei til håpet.

Alle bildene er fra utstillingen.