Et veldig vakkert rom

I mange av de store studioene hadde man før gjerne et sett med Auratone-høyttalere, og en del av dem er sikkert fortsatt i bruk. Om disse små kubene ikke var bygd for å låte så dårlig som mulig (de fikk også tilnavnet «Horror tones»), så var de i alle fall med sitt smale frekvensområde ment for at man kunne sjekke hvordan en miks ville høres ut i settinger der folk flest hører på musikk, som jo gjerne er alt annet enn sittende med øynende lukket i et hi-fi-miljø.

Jeg er ikke bassist, men

Man må på ingen måte ha det dyreste Bang & Olufsen-anlegget for å tilegne seg Torun Eriksens nye plate, og innholdet på hennes sjette album er heller ikke det man ofte kaller «vanskelig tilgjengelig» musikk. Det er bare det at hun, og medprodusent og medmusikant gjennom mer enn 20 år, Kjetil Dalland, har laget en plate som gir lite mening spilt rett fra datahøyttalerne. For hva ryker først? Bassen. Alle vet at det er bassen. Og hva slags instrumentering har denne platen? Bass, (nesten) bare bass. Platen krever altså et slags minimum av innsats av oss som lytter til den.

Torun Eriksen har over fem tidligere album hele tiden utforsket et gjenkjennelig territorium, som likevel står i et spenn av sjangere, fra singer-songwriter til jazz, med innslag av gospel og pop så vel som soul. Eller som noen humoristisk har sagt det, alle tre typer musikk: pop, rock og vanlig. Hun har blitt sammenlignet både med Joni Mitchell og Sidsel Endresen, kanskje fordi hun besitter evnen til å skrive ordentlige sanger, med intelligente tekster og stor lyrisk presisjon, samtidig som hun har noe av den kontrollerte patosen i uttrykket som Endresen også har.

LES OGSÅ: Et plateselskap i Berlin gir ut plater som aldri ble laget, av band ingen har hørt om.

Bauhaus

Jeg husker jeg en gang hørte forfatteren Tove Nilsen forklare i et intervju hvordan hun utover i forfatterskapet hadde opplevd at stoffet hennes lå klart til å tas tak i, fra bok til bok, som sjikt over og under hverandre. Noe lignende ser ut til å være tilfelle her, for Eriksen uttaler i et lite videoklipp som følger utgivelsen at hun og Dalland har visst at denne platen en gang måtte komme – hun visste bare ikke helt når det ville skje. Dermed oppstår en situasjon der de ulike platene står i relasjon til hverandre, som rommene i et hus. Alle gir mening hver for seg, men forklarer også hverandre.

Luxury And Waste er kun bassist Kjetil Dalland og vokalist Torun Eriksen i samspill. Ingen studiopålegg. Bare låten «Empty Balconies» bryter for en liten stund mønsteret av bass og vokal litt over halvveis i det ni låter lange settet. I presseskrivet heter det at de to har ønsket å bevare det spesielle lyset som bare skisser har, og det er en forståelig sammenligning ut ifra de formelle forutsetningene platen er gitt.

I låter som åpningssporet «Sliding», «Dreary Place» eller nyinnspillingen av «Glittercard» fra debutalbumet med samme navn (2003) har skissene resultert i en skjønnhet som bare enkelhet i form kan gi, som et rom uten arkitektoniske overflødigheter. Det er på mange måter et mesterstykke, der utsøkt spilling og himla fin vokal samvirker. Bare i noen av de mest riffete og energiske sporene på Luxury And Waste dras oppmerksomheten i øyeblikk vekk fra stemmen og låten, slik at man blir sittende og fokusere på selve formen.

LES ANMELDELSE: Lindstrøms bestillingsverk for Henie Onstad kunstsenter er mektig, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Hjerte og samvittighet

Hvis beskrivelsene over skulle gjøre deg forledet til å tro at platen er et slags coffee table-verk beregnet for sofistikert liv og samtaler om drinker med navn du aldri ville rekke å lære deg navnet på om klassereisen din varte i hundre år til, så er dette så feil som det kan få blitt. Dette er nemlig musikk med hjerte og samvittighet. Eriksen bruker her, som ofte før, plassen sin til å kommentere samtiden, mellommenneskelige forhold eller rett og galt – slik som når det lyriske jeg-et i låten «Be That Someone» egentlig ønsker seg noen å spørre om råd, men i stedet, og uten å ha bedt om å bli det, må være en slik person for en annen.

Albumtittelen er hentet fra en linje i låten «Shopping on A Rainy Day», som for øvrig også er et godt eksempel på at duoen av og til kan gå litt ut av sin tilbakeholdenhet. Låten skildrer et sinne overfor utnyttelsen i verden og en avmakt overfor tidene vi lever i, og det virker som om dette både er utløst av og kanalisert gjennom shopping på en regnværsdag.

Gesamtwerk

Den første følelsen av å oppdage katalogen til en artist, og merke at her er det et stort og sammensatt materiale til å sette seg inn i, er noe av det mest rewarding man kan oppleve som musikkelsker. Og med seks plater i baggen, kan man for Torun Eriksens del med rette begynne å snakke om et slags Gesamtwerk, som forhåpentligvis fortsetter å vokse i lang tid. For de som ikke har begynt på Torun Eriksen-platene ennå, er Luxury And Waste et fint, men ikke gjennomsnittlig startpunkt i katalogen. Har man fulgt henne kronologisk og plate for plate, treffer albumet som en formtopp i en allerede flott diskografi.