Anmeldelser

Et skrekkbilde for vår tid

De undertrykte tjenerne fra Gilead, med sine karakteristiske kyser, er blitt til protestsymboler verden over. Margaret Atwoods nye roman tar opp feministisk og kritisk bibellesning.

Bilde 1 av 2

Unge kvinner holdes fanget fordi de skal være fødemaskiner. Menn blir kloret i hjel foran tilskuere på en idrettsarena. Barn blir tatt fra foreldrene sine og overlevert til høytstående familier.

Alt dette blir inngående beskrevet i romanen Gileads døtre av Margaret Atwood. Hva skal vi med slike skrekkframstillinger? Hva godt kommer ut av å lese om noe vi håper ikke skal skje, det vi ikke vil vite om?

Svaret er antakelig at vi trenger dystopiske fortellinger mer enn vi liker å tro.

Forløperen og fenomenet

Atwoods første roman om Gilead, Tjenerinnens beretning, kom ut i 1984 og ble skrevet i et Berlin med murer på alle kanter. På en opplesning i Øst-Berlin ble de frammøtte helt tause. Fortellingen om et forskrudd samfunn, om overvåking, angivere og diktatur, var noe de gjenkjente altfor godt: Dette var også deres fortelling.

Kraften i en dystopisk fortelling er vel nettopp dette; den kan gjennom å vekke avsky, både avsløre og advare. Da romanen ble filmatisert i 2017 i TV-serien The Handmaids' Tale var det få som trodde at fortellingen om Gilead fortsatt skulle være så potent etter 35 år, aller minst Atwood selv. Etter at Berlinmuren falt og den kalde krigen endte, skulle en tro at uhyggen fra dystopien kjentes irrelevant. Men verden fikk nye utfordringer: klimakrise, ulike former for religiøs fundamentalisme, og tilbakegang i likestilling og kvinnerettigheter. Atwood fortalte i lanseringsintervjuet av Gileads døtre, som ble live–streamet til 1400 steder over hele verden, at dette var drivkraften i å skrive en oppfølger. Verden trenger fortsatt et speil som kan avsløre og advare.

LEST DENNE? Margaret Atwood kallar til handling for rettferd og miljø

Bibelbruk

For alle som er opptatt av bibeltolkning er Gileads døtre interessant å lese. Bibelsitat dukker opp over alt i teksten og rettferdiggjør slektsavl gjennom sex–slaver, lydighet, dydighet. Det er riktignok nesten utelukkende den gammeltestamentlige bibelhorisonten som gjelder, ispedd noen paulinske formaninger av og til. Her er ingen henvisninger til Jesu frigjørende møter med mennesker, ingen fortellinger om barmhjertighet. Å, som en kan savne dem!

I romanfortellingen gjøres det et poeng ut av at Bibelen er for potent, for farlig å lese selv. Derfor blir bibeleksemplarene holdt innelåst, bibelversene blir nøye utplukket og det er makthavernes privilegium å tolke dem. Da en av Gileads døtre etter hvert får lære å lese, leser hun selv fortellingen om medhustruen i Dommernes bok kapittel 19, som hun har hørt mange ganger før. Konkubinen blir utlevert til mennene i landsbyen som kan gjøre hva de vil med henne, slik at hennes egen mann sparer livet. Den nyslåtte bibelleseren kjenner seg lurt, ved å lese selv forstår hun at konkubinen ikke gjorde det for å ofre seg for å hjelpe andre, slik hun er blitt forklart. Hun ble ofret.

Lesningen vekker noe i henne, det vokser fram en protest. I denne passasjen belyser Atwood en feministisk kritisk bibellesning, kjent gjennom Texts of Terror av teologiprofessor Phyllis Trible (1984). Lesemetoden er en parallell til Atwoods dystopiske litterære prosjekt: Identifisering gjennom skrekkfortellinger som deretter aktiviserer protest mot undertrykking.

LES MER: Andre sesong av The Handmaid's Tale: Når kulturen blir vanskelig å kjenne igjen, mesker vi oss med fremtidsmareritt

Kvinnestemmene

Fortellingen i Gileads døtre drives fram av tre kvinnestemmer, stemmer med ulik styrke og fra ulike kanter, men som etter hvert lyder i samme kor. Den yngste av dem er en jente som vokser opp i frihetens Canada, og går i demonstrasjonstog mot det totalitære regimet Gilead. Den andre stemmen er tjener Agnes, som jobber hardt for å forstå og tilpasse seg et system hun er født inn i.

LES MER: «The Handmaid's tale»-protest mot ny regjering

Den siste er tante Lydia, en av grunnleggerne, kjent fra den første romanen som en streng håndhever av regimets regler. I Gileads døtre kommer hennes indre stemme fram, en despots bekjennelser. Dette er etter min mening den mest interessante kvinneskikkelsen i romanen, og jeg skulle ønske at det var hennes refleksjoner som førte oss ut av Gilead, og ikke framstillingen av de to jentenes flukt. Selv om den gir interessant bibelsk allusjon til et Exodus, flukten fra despoter og til et land som flyter av melk og honning, er dette romanens svakeste del.

Vi trenger ikke flere fortellinger fra Gilead nå. Men vi trenger forfatterstemmer som Margaret Atwood, som ved sylskarpe analyser kan si noe om kjønn og makt og kvinners vilkår i verden.

---

Bok: Roman

  • Gileads døtre
  • Margaret Atwood
  • Oversatt av Inger Gjelsvik, Bjørn Alex Herrman
  • Aschehoug
  • Oppfølgeren til Tjenerinnens beretning.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser