Et rop om nåde når verden vil bedras

Malick forteller slett ikke filmhistorier på vanlig vis. I Song to Song møter vi på ny et meditativt uttrykk med voice over, noe mange andre filmskapere skyr unna.

Den dristige estetikeren ble belønnet med Gullpalmen i 2011 for det vidunderlige eposet The Tree of Life. Filmen skildret intet mindre enn Universets skaper og skapelse (!) gjennom en oppveksthistorie fra 1950-tallet. Kamera ble stadig vendt mot skyer, trær, åkrer og brusende vann samtidig som vi fulgte en trebarnsfamilie.

Skvulpende tidevann

Men i To the Wonder (2013) la regissøren sin egen estetikk som en ugjennomsiktig glasur over de dype tankene. Det nærmet seg parodien da skuespillerne Ben Affleck og Olga Kurylenko gikk ordløse og lengtende rundt som forelsket par.

Malick ville fange inn kjærlighetens mystiske kraft, visstnok etter at han selv som 69-åring opplevde en stormende forelskelse. I filmen ble dette omsatt i vage påstander og minnet mer om lidenskapens skvulpende tidevann. Det eneste han lyktes godt med, var å formidle den emosjonelle ørkenen i middelklassestrøket der de forelskede bodde.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Skyer og trær

Bedre gikk det i Knight of Cups (2015) der Rick (Christian Bale) vandret taus omkring i det overflatiske Hollywood for å finne meningen med livet og kvinnene han elsket.

Her gjentok Malick sitt filmspråk med bilder av skyer, trær, fjell og brusende bølger – altså natur – og satte det effektivt opp mot storbyens overklassekultur med innestengte badebasseng, strøkne leiligheter, glatte kontorbygg, skyskrapere og motorveier.

«En gang var sjelen perfekt og hadde vinger til å kunne fly inn i himmelen», sa en gudelignende stemme. Filmskaperen klarte å ripe i den glatte overflaten til underholdnings- og filmindustrien. I Rick vokste spørsmål som hvor gikk jeg feil, og hvem er du?

Men jeg savnet et manus der det eksistensielle kunne tre fram i en mer håndfast fortelling.

Song to song

I Malicks nye film skjer dette. Hollywoods ulidelige letthet er skiftet ut med festekulturen rundt en produsent ved navn Cook som tjener fett på å skape nye musikkstjerner i Austin, Texas.

På riktig smart vis utnytter Malick at byen huser et vell av live-konserter. Mang en filmscene er skutt backstage mens berømte artister som Iggy Pop, Patti Smith, Black Lips og svenske Lykke Li utfolder seg foran publikum.

Slik sikrer regissøren seg at moderne Song to Song blir en sterk resonnansbakgrunn, supplert med klassiske perler. Dramaet handler om unge voksne som kaster seg ut i fest og flørting fordi man har et sug etter å bli begjært. I sentrum står Faye (Rooney Mara) som dyrker sex så fort anledningen byr seg.

Raskt oppstår følelsesmessige forviklinger. Faye jobber for Cook (Michael Fassbender) som stadig legger an på henne og regner henne som sin. Men da den lovende artisten BV (Ryan Gosling) skriver platekontrakt, forelsker Faye seg i ham. De blir et par.

Cook på sin side faller snart for den vakre læreren Rhonda (Natalie Portman). Ulykkelige brudd og nye konstellasjoner følger utover i filmen, til dels med tragisk utfall.

LES OGSÅ: Det er rørende at prisen for beste svenske film i fjor gikk til historien om en deformert mann

Tape sin sjel

Song to Song kan lett avspore – for ikke å si irritere – med sitt formspråk. Malick lar den eminente fotografen Emmanel Lubezki (kjent fra filmene til Alejandro González Inárritu) svinge seg med et vidvinkelkamera tett rundt de flørtende. De beveger seg ofte ordløst omkring, som i en ballett, mens tanker og følelser formidles i hviskende voice over.

Men lytter man til ord og tekstbrokker, anes viktige endringer i den vage handlingen. En mann bærer tatoveringen empty promises – tomme løfter. En stemme minner om ordtaket mundus vult decipi – verden vil bedras. Rikdommen som Cook forespeiler artisten BV, minner om fristelsen der djevelen lovet Jesus alle herligheter.

Personene lar seg stadig bedra. De lengter etter frihet og kjærlighet, men finner rotløshet (ingen har gode relasjoner til sine foreldre) og ensomhet der de stadig skifter hverandre ut for nye mennesker og mål. Hva gagner det et menneske å vinne hele verden, men tape sin sjel?

Dette Jesus-utsagnet blir en naturlig assosiasjon idet Rhonda føler seg så forsmådd av Cook at hun oppsøker et kristent fellesskap. Hun får be Frans av Assisis bønn der det heter: «La meg ikke søke så meget å bli elsket som å elske. Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.»

LES OGSÅ: Utforsker hvor hårfin grensa kan være mellom å søke tilgivelse og å ønske hevn

Trenger nåde

Selv om lite skjer ytre sett med hovedpersonene, endrer alle utenom Cook seg.

Faye erkjenner at hun trenger tilgivelse. Hun innser at hun har brukt sex som et leketøy og vært et passivt offer for falskheten i musikkmiljøet.

I en rørende dialog sier den aldrende artisten Patti Smith til Faye at selv om hun ble enke i 1994, bærer hun ennå gifteringen. Hun råder den unge kvinnen til å finne tilbake til BV og satse på ham.

Resten får dere lytte dere fram til selv. Den som vil, kan høre en regissør som sender ut et sterkt rop om nåde i en verden der mennesker stadig lar seg bedra.