Bøker

Et menneske slukt av glemselen

Patrick Modiano henter fram et av andre verdenskrigs mange ofre ved å leve seg inn i ei femtenårig jentes liv gjennom ytterst sparsommelige kilder.

Det er minnearbeid Patrick Modiano bedriver. Den anerkjente franske forfatteren, som i 2014 blei tildelt Nobels litteraturpris for forfatterskapet sitt, forsøker i den korte boka Dora Bruder å leite seg fram til tittelpersonen, ei femtenårig jødisk jente som blei drept i Auschwitz i 1942. I boka, som opprinnelig er fra 1997, men som Tom Lotherington nå har gitt en norsk oversettelse, har ikke Modiano mange spor å gå etter. Allikevel vil han ikke tillate at Dora blir glemt.

Gjennom de sparsommelige detaljene han over flere år klarer å oppdrive, tegner han et riss av livet hennes, slik det kan ha sett ut, og av personen hennes, slik hun kan ha vært. Samtidig gjør han den massive tomheta som omgir henne synlig: Alt det vi aldri kan vite om henne, alt det glemselen har slukt. Slik går han i tvekamp med historias tendens til å glemme og skjule.

Fraværet av Dora

For Modiano er Dora Bruder et tilfeldig møte: Han kommer over et avisnotat fra 1941 som etterlyser henne, og som røper at hun bodde i en del av Paris hvor Modiano selv også er velkjent. Han tenker seg at «et sted i hvert fall bevarer et lett preg av menneskene som har bodd der», og hengir seg så til flere år med søking etter henne. Arbeidsmetoden? I tillegg til å leite opp sparsommelige kilder, sitter Modiano mye på kafé og venter, som for å la de fraværende nedtegnelsene om Dora skape ei tomhet i eget liv. Resultatet? Ei sjangeroverskridende bok mellom roman og biografi.

Her finnes på den ene sida virkelige detaljer om Dora Bruders liv funnet blant annet i arkiver, satt i sammenheng med det okkuperte Frankrikes stadige innskrenkninger i jødenes livsrom. På den andre sida tar Modiano fantasien til hjelp. Slik framhever han at forestillingsevnen er nødvendig for å bringe Dora fram fra historias mørke.

Vondt ettertrykk

I spennet mellom fakta og fiksjon skaper Modiano en form for oppløst tid, hvor fortida og nåtida blandes sammen, ramma sammen av stedet. Her er ingen inderlig innlevelse, ingen store patos-fakter, men nøkterne, forsøksvise tilnærminger, ispedd Modianos søken og refleksjon. Når det å lese Dora Bruder etterlater et stort, vondt ettertrykk i meg som leser tror jeg det nettopp er fordi Modiano gjør avstanden til Dora så tydelig: Hun er ikke mulig å gjøre nærværende, for hun er for det aller meste forsvunnet, nettopp som nazistene ønska. Men vi må, med hjelp fra forestillingsevnen, allikevel forsøke.

Mesterlig minnesmerke

Det er talende at Modiano etter hvert framhever informasjonen vi har om været som var som «den eneste måten å ikke miste Dora Bruder av syne på». Hva kan det upersonlige været berette om ett spesifikt enkeltmenneske? På et vis så uendelig mye mer enn klassifikasjonen samtida ga Dora: jøde, mindreverdig. For også hun var bare et menneske som levde en viss tid, et visst rom.

Selv om Modiano over et par sider sammenligner Doras skjebne med hans jødiske fars liv og død, og slik antyder en personlig tilknytning til stoffet, framstår prosjektet mest av alt som medmenneskelig, eller fellesmenneskelig. Interessen for Dora hviler på det enkle faktum at hun har levd, og at hun derfor var en av oss, og fortsatt er dette, som en knapt hørbar gjenlyd i omgivelsene våre.

Med Dora Bruder har Modiano skapt et minnesmerke over en av den siste verdenskrigens mange ofre. Som minnesmerke er bokas fremste ønske at vi aldri må glemme: «Ved å skrive denne boken sender jeg ut en appell, som lysglimt fra et fyr som jeg dessverre ikke tror kan lyse opp i natten. Men jeg håper fortsatt.» Når boka samtidig er et lite mesterstykke, er dette fordi Modiano makter å skape et tids–rom hvor Dora trer fram ved å skjule seg, i stadige krysninger mellom fakta og fiksjon.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker