Anmeldelser

Et liv utenfor boksen

En lovende debut lokker oss utenfor rammer og begrensninger.

Programerklæringen er tydelig for Catherine Michelets første helaftens koreografi, Boxism. Hun vil ha oss til å snuse på et liv utenfor de faste rammene som begrenser våre oppfatninger både om oss selv og andre. Torsdag begeistret hennes ensemble et fullsatt Bærum Kulturhus under urframføringen.

Hip

Den har åpenbar appell til et ungdommelig publikum, denne forestillingen. Det er ikke så rart, når man vet at hun har med seg noen av Norges fremste dansere innen hiphop, breaking, jazz- og samtidsdans. Selv er Michelet utdannet i jazzdans ved Kunsthøgskolen i Oslo og har siden det deltatt i en rekke produksjoner.

Flott rom

På scenen står seks store rammer – formodentlig klare til at noen skal bryte ut av dem. Det er en enkel, men virkningsfull scenografi, for disse «boksene» vendes og brukes på mange forskjellige måter gjennom forestillingen. Sammen med måten de er lyssatt på, utgjør de virkningsfulle omgivelser for danserne å utfolde seg i og på og rundt. Her har Ola Bråten, som også har ansvar for lysdesign skapt et flott rom.

Støt

Forestillingen åpner med tunge, rytmiske lyder, og i kombinasjon med de flerrende lyseffektene føles det nesten som om vi får litt elektrisk støt. Danserne er iført svarte bukser og litt ulike overdeler. De utfører sine bevegelser innesperret i hver sine rammer. Det ser trangt ut. Og lyden som omgir dem er dyster og ubehagelig.

Imponerende

Etter hvert kommer de ut av boksene sine og framfører sekvenser solo, i duetter og i større grupper. Det merkes at dette er dansere med solid fraspark i samtidas brede uttrykk, men ingen av dem trekkes til ytterlighetene. Det strutter av energi, men enkelte passasjer er også utarbeidet med følsomme, dvelende koreografier. Slik viser Michelet at hun har stoff i seg til mer enn bare å speile det heseblesende jaget mange opplever i dag, og som kan gjenspeiles i flere av samtidens kulturuttrykk. Også danserne mestrer hele bredden imponerende godt.

For tydelig

Tekst spiller også en viktig rolle i Boxism. Navid Rezvani framfører den på engelsk. Han er en slags vandrende fortolker av verket, som i min opplevelse – kanskje i motsetning til et ungdomspublikum? – blir for tydelig. Han iscenesetter også et skarpt skille i forestillingen, når han bryter inn og sier at vi er for alvorlige. «Smil! Det er bare kunst!». Så må vi reise oss og ta noen dansetrinn med den som er ved siden av oss. Det oppleves påtrengende. Deretter følger noen danseinnslag a la revy, – festlig dans med hatt og stokk og bukseseler og Frank Sinatra på høyttalerne. Det liver opp for så vidt, men bruddet til resten av forestillingen blir for stort til at det fungerer godt.

Lovende

Musikken spenner ellers over vide felt – fra de reneste ulyder til ulike typer sanger og instrumentalverk som er lånt inn. Det er godt samsvar med de forskjellige dansesekvensene, men kunne med fordel vært løst med større vekt på sammenheng og helhet. Alt i alt er Boxism en lovende debut for Catherine Michelet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser