Et diskret og åpent monument

De fleste av oss husker hvor vi var da det smalt i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Selv lå jeg på sofaen og leste, før jeg duppet av. Da jeg våknet, var verden annerledes. Men hvordan skulle vi minnes denne hendelsen i fellesskap? Kunne noe offentlig monument romme sorgen, skape et sted for å tenke over denne traumatiske hendelsen?

I årene etter terroren har det vist seg å være vanskelig.

Skrinlagt monument

Jonas Dahlbergs monument Memory­ Wound, som var tenkt som et kutt i Sørbråten, en odde ­vis-a-vis Utøya, skulle være det samlende symbolet for det som skjedde. Men slik ble det ikke. Minnesmerket møtte motstand fra både naboer og kunst­anmeldere og endte med å bli skrinlagt. Selv skrev jeg i ­Aftenposten at dets vektlegging av sorgen, fremfor å se fremover, var det som gjorde minnesåret til et dårlig valg. Er det noe Dahlberg lærte oss, er det hvor vrient det er å oversette traumer til samlende symbolikk.

Flere andre minnesteder har kommet siden, både i offentlige­ rom og i andre former – som ­romaner og skuespill, blant ­annet – men behovet for å oppfinne et rom å bearbeide det vonde­ i er der fortsatt. Sannsynligvis finnes det ikke noe ideelt minnested, siden sorgens røtter sitter så dypt. Men det siste tilskuddet på minne­stedenes stamme er inne på noe vesentlig.

LES OGSÅ: Fellesskapets skyggesider

Varsom estetikk

3RW ­Arkitekter står bak det fore­løpige monumentet som denne uka ble avduket i regjeringskvartalet. Verket er blitt kritisert for å ligne på et dusjkabinett og være sjuskete kunstnerisk sett, men jeg mener det faktisk vinner på å være varsomt når det gjelder estetikken.

Minnesmerket består av en 11 kvadratmeter stor plate i plast, med linjer som på et ark, som viser navnene til de som ­omkom 22. juli 2011. Den er rammet inn av stål og på sidene, noen ­meter unna, skjermer to vegger­ for ­monumentet. Plastplaten er gjennomsiktig slik at vi ser rett gjennom. På hver side av minnes­merket ligger noe som kan ligne knust glass arrangert rundt to av de flotte lindetrærne som har stått her siden 1800-­tallet da gamle Rikshospitalet fortsatt lå her.

Minnesmerket er på alle ­måter diskret og nøkternt kunstnerisk, men det er også det som gjør at det fungerer. For med 22. juli er det ikke estetikken, men etikken som bør være formgivende­. I dette­ monumentet er det ­ingen symbolikk som over­døver det nakne faktum som betyr noe, nemlig navnene av de som gikk bort denne dagen. Verket er ­ribbet for alt annet enn dette og leder dermed også oppmerksomheten mot essensen av hva et slikt minnesmerke bør handle om: Å skape et sted hvor vi kan samle tankene over hva tapet av liv innebærer for den enkelte og for nasjonen – uten at denne nakne sorgen skal måtte konkurrere med kunstneriske ­utsagn om oppmerksomheten.

Navnene er nøkternt vist frem, ett for ett, slik vi skriver ned det vi ikke må glemme i en notatbok, linje for linje. Kanskje også slik vi lager en huskeliste over hva vi hver dag må huske for å ­hanskes med livet – av typen vi fester på kjøleskapet eller henger over skrivebordet. Husk dette! Innholdet er i begge tilfeller viktigere enn formen.

LES OGSÅ: – Tiden leger ikke alle sår

Poesi i ødeleggelsen

Det knuste glasset tilfører et poetisk anslag i minnestedet, som er mer ladet enn det umiddelbart ser ut til å være. For selv om det er uttrykk for den destruksjonen bomben medførte på nettopp dette stedet, er det en melankolsk og rolig stillhet i det teppet av glassbiter som vider ut rommet for rolig refleksjon. Glasset, som er samlet i firkanten rundt trærne, tydeliggjør hvor enkelt skjønnheten kan spille på lag med sorgen: Gjennom det hvite skinnet fra glassteppet skapes en poetisk atmosfære som stiller tanken inn på et hvitt lag nysnø og hvordan den fører med seg en stemning av intimitet og ettertanke i en vidåpen verden.

Poesien fungerer fordi den aldri forsvinner i symbolikken, ­aldri forsøker å transformere ­destruksjonen til noe helt annet, noe kunstnerisk sterkt: Selv om det melankolske glassteppet ­inviterer til ro, er vi aldri i tvil om hvilken ødeleggelse det faktisk kommer fra.

Dobbeltheten i det knuste glasset korresponderer dessuten med Ahmad Gosseins Relocating the Past: Ruins for the future (2013), som er et annet minnested som står bare noen meter unna. Gosseins verk er det mest presise ­monumentet over terroren vi har i dag: det består av nyhetsmonteren som knuste da bomben gikk av. På samme vis som det nye minnestedet frem­kaller en ­poesi i ødeleggelsen, viser også de tynne linjene i det knuste glasset foran avissidene – som fortsatt viser nyhetene fra 22. juli 2011 – en form for poesi med mørke undertoner.

For det ligger et håp i skjønnhet når den får oss til å glede oss over detaljer ved det grusomme, uten at vi på noe tidspunkt glemmer hvor mye det forferdelige er forbundet med det vakre. Når vi kan se skjønnhet i det knuste glasset, øyner vi også en fremtid, en ­annen historie, som rommer noe mer enn det traumatiske.

LES OGSÅ: Fiksjon etter katastrofen

Indre minnesteder

Etikken kommer før estetikken, sa jeg. Hvorfor er det så avgjørende? Fordi de minnestedene som ­virkelig betyr noe, ikke finnes der ute, i verden, men i oss selv. Og fordi de monumentene som reises mellom oss i offentlige rom bør lede oss til dette indre minne­stedet fremfor å sole seg i sin egen glans.

De ytre minnestedene er en inngang til oss selv, et incitament, en ramme for å rydde en plass i våre følelser og vårt tankeliv, hvor vi makter å tenke over det utenkelige. Derfor må minnestedene utenfor oss hjelpe oss med å finne ro, det er det de ­tjener til. De må ta oss i hånden og trøste, men også bidra til å finne en vei fremover.

I all sin nøkternhet gjør 3RW Arkitekters monument akkurat dét.

Anmeldt av Kjetil Røed