Anmeldelser

Essayistisk
 vakuum

I 17 år har vi ventet på en ny essaysamling fra Henning Hagerup. 
I Metafysisk skrapjern er den intellektuelle intensiteten fortsatt til stede, 
men han suger luften ut av leseren.

Jeg innrømmer det like godt først som sist: Denne tekstsamlingen var totalt sett enn skuffelse.

Med en lektoral belærende tone, og med innesluttede resonnementer som krever enorm vilje fra leseren, skriver Henning Hagerup seg inn i et hjørne der han sitter alene med sitt forråd av innsikt.

Det er uvant å lese en ensom Hagerup, han har alltid invitert oss inn. Metafysisk skrapjern er et oppsamlingsheat av tekster som Hagerup har skrevet for ulike tidsskrift og anledninger de siste 17 årene.

Jeg husker flere av tekstene, men likevel må jeg gjette meg til både konteksten, som er forskjellig for hver tekst, og de diskurser som Hagerup skriver seg inn i, et utmattende arbeid uten pauser.

Uavhengig intellektuell

Jeg stusser på denne utgivelsen: ­Hagerup har alltid utmerket seg som en svært god kritiker og noe så unorsk som en uavhengig ­intellektuell. Han har fulgt Horats' råd om å forene det nyttige med det behagelige, og han veileder leseren i et språk med utpreget litterær kvalitet.

På den andre siden har Hagerup også bevist at en god kritiker kan ta seg råd til å befatte seg med det unyttige og det ubehagelige. Han har, som kritikerkollega Samuel Johnson, nesten alltid evnet å se hva som skjer i et verk, og vist evne til å respondere på det.

LES OGSÅ: Hornmusikk og romantikk

Hagerup har alltid vært elitistisk – ikke på en usmakelig måte, men mer i tradisjonen fra Aasmund Brynildsen, som med stor og sympatisk selvtillit belærer leseren med største selvfølgelighet, fordi han vet at hans egen innsikt og nese for det vesentlige vil opplyse den som lytter.

Dette­ har gjort Hagerups tekstkorpus til et dannelsesprosjekt der formasjonen av ham selv også har kommet leseren til gode. Jeg ­mener dette er kvintessensen i et godt essay, en opplysende tekst der skribenten egentlig mest utforsker sine egne litterære, etiske,­ estetiske fordommer og preferanser, og det i et rasende godt språk.

På det beste har Hagerup ført en opplyst diskusjon med seg selv. Han har skapt et uvurderlig rom av velvilje og dialog.

Merforståelse

I de beste ­essayene i denne samlingen, som «En grå liten fugl» (om å ­atter en gang få åpnet et dikt man trodde man kjente inn og ut), «King Sam» (om Samuel Johnson som kritiker), «Mellom Tu Fu og Wordsworth» (om den europeiske­ romantikken) og i ­essayet om tivoliet, ser vi i glimt dette enorme talentet utfolde seg. ­

Noe av skylden må redaktøren ta, som ikke har utfordret Hagerup på å skrive seg gjennom tekstene på ny, lufte ut, skjerpe fokuset

– Eskil Skjeldal, anmelder

Hagerup er svært belest, men hva mer er: Han har intellektuelt og emosjonelt konsumert det han har lest. Denne spenstige merforståelsen og viljen til aldri å ta forståelse av en tekst for gitt, akkumuleres i setning for setning og fører til stadige om
møbleringer av skribentens tidligere standpunkt.

Men der Brynildsens essay stod grunnfestet på en ontologi, et verdenssyn, med både metafysiske og åndelige implikasjoner, og der Brynildsen gravde stadig dypere i spørsmålet om hva et menneske er, er flere av essayene i denne samlingen nærsynte og sentripetale, og da ikke på en inkluderende måte: De overintellektualistiske tekstene suger luften ut av leseren og hensetter oss i et vakuum.

Estetikkens form

Jeg skal ikke kritisere Hagerup for manglende åndelighet, for øst er ikke vest, og Brynildsen og Hagerup vil aldri møtes (på dette punktet). Men Hagerup ønsker å markere seg.

Med språklige og etymologiske spissfindigheter, med ­karakteristikker av ulike ideologier i oversettelsesfaget, med kritikk av resepsjonen på resepsjonen av et verk. Dette er viktig stoff, men Hagerup gjør det for smått.

Han terper på estetikkens form, jeg savner et innhold: Jeg vil ha et hagerupsk velinformert standpunkt om hvorfor han holder seg til de poetene han løfter frem, mer enn polemikk mot de ulike resepsjonene av deres verk.

Jeg vil vite hva som står på spill for Hagerup, ja, hva han har å melde oss.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Essayenes grobunn er ikke utpreget politisk, en vestlig-humanistisk moral og samfunnskritikk er nok en bedre kandidat til å fungere som grunnmur for samlingen.

Men flere av essayene mangler luft og utsyn, de fleste fremstår bedrevitende og innforstått. Som i essayet «Babelsk velsignelse», der Hagerup slår et slag for at alle kritikere bør kunne like mange språk som ham; hvis ikke forsvinner mangfoldet.

Og som i den ustanselige «namedroppingen». Jeg tviler slett ikke på at Hagerup kjenner til kjernen i alle disse tenkernes/poetenes/kritikernes tekster. Men for leseren blir det dulgt, for Hagerup gir oss ikke mer enn navnet.

Hvem skriver han egentlig for?

Støter leseren ut

Hagerups primærleser er ham selv. En mer effektiv måte å støte leseren ut av en tekst på kan jeg vanskelig finne.

Noe av skylden må redaktøren ta, som ikke har utfordret Hagerup på å skrive seg gjennom tekstene på ny, lufte ut, skjerpe fokuset.

Det hjelper heller ikke at Hagerup stadig vekk koketterer med ordet «metafysisk», et unaturlig omdreiningspunkt i denne samlingen all den stund han ikke tar seg tid til å forklare leseren hva han legger i dette ordet. Det dukker opp, og kun i utide.

Som om bruken av ordet styrker tekstenes resonansrom?

Essayet der han skriver om sin samboer Elin Brodins litteratur er overraskende dårlig. Her overgår han seg selv i svulstige b­eskrivelser av sin samboers tekster. Jeg hjelpes ikke av at han insisterer på at det er litteraturkritikeren i ham som har ordet.

Skal ikke den norske sakprosaen ha plass til krevende tekster med en utpreget intern dialekt? Selvsagt.

– Eskil Skjeldal, anmelder

Her skal han overbevise leseren om samboerens litterære kvaliteter. Men mitt inntrykk er at om du ser deg nødt til å overbevise noen om skjønnlitterær kvalitet, er løpet kjørt. Resultatet er en hektisk tekst, på grensen til ­panegyrikken.

Her er Hagerup som kritiker på permanent tynn is.

Best som polemiker

Best er han når han går i direkte polemikk, når han er i opposisjon mot en klart definert posisjon, som når han i essayet om oversettelse angriper det han kaller thorleifdahlsk, denne hjelpe­løse og evig konserverende riksmålssjargongen i Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Jeg ler.

Eller i ­essayet om romantikken, der han vinge­klipper Øyvind Berg, Georg ­Johannesen, Gunnar Wærness og Susanne Christensen og deres misforståtte syn på den europeiske romantikken.

LES OGSÅ: Mange spiser ­frokost uten at noen vet om det

Her får den Hagerup jeg kjenner fritt utfolde seg. Teksten løftes i det den kunnskapsrike essayisten nyter godt av å få en konkret posisjon å bryne seg på: Han vinner leseren over til seg i sine velbegrunnede og normative 
føringer.

Eller i essayet om kritikeren og filologen Samuel Johnson der Hagerup rett frem beskriver Johnsons prinsipper som kritiker, og dermed får plassert kritikerens funksjon og innsats i et samfunn, i en kultur.

Skal ikke den norske sakprosaen ha plass til krevende tekster med en utpreget intern dialekt? Selvsagt, det er ikke mange av Henning Hagerups format i dette landet, om noen i det hele tatt.

Det er nettopp derfor jeg er skuffet, for denne gangen lever ikke Hagerup opp til forventningene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser