Anmeldelse

Som gravid i niende måned er det mange tanker som melder seg om den forestående ­fødselen. Hva skjer egentlig under for­løsningen? Hvordan vil den ­første tida med et nyfødt barn være? Og ikke minst, vil jeg klare å ta vare på et helt nytt liv?

At det vil være ­omkalfatrende synes å være det eneste jeg med sikkerhet kan vite. Og, som ­Silje Bekeng-Flemmen ­påpekte i et essay i Klassekampen 24. ­februar i år, er det ikke mye hjelp å finne i litteraturen om opp­levelsene og erfaringene av å bære fram et barn. Bekeng-Flemmen ­trekker fram litteratur som ­tematiserer fødsels­depresjoner, guide­bøker om fødsel og humoristiske ­bøker som ironiserer over mammasjokket, men finner ikke litteratur om de ambivalente berg-og-dalbane-­følelsene ­under ­svangerskapet og i tida ­etter ­fødselen. Hun skriver blant ­annet: « hvor er de andre? De om yngelpleiens ­emosjonelle høyder og dybder, de ­fysiske endringene, over­skridelsen, det håndfaste, tunge arbeidet og den mentale ­utfordringen og gleden det innebærer å bli to, for siden aldri riktig å bli bare én igjen.»

Fødselsscene

Når ­Kjersti ­Annesdatter Skomsvoll nå ­kommer med boka ­Barnet, ser det imidlertid ut til at ­Bekeng-Flemmens ønske etterkommes. Romanen starter på ­følgende måte: «Jeg kjente det som et stramt belte rundt livet, noe strammet til, strammet til enda et hakk noen hugget meg i ryggen, ­hugget så hardt at det rev meg over ende, selv om jeg lå der allerede.» Mens selve ­fødselsscenen skildres så ­smertelig at den kan få en ­vordende mor til å ønske seg ni måneder tilbake i tid, ­mildnes beskrivelsen mot ­slutten hvor hun skriver: «Så var ­smertene borte på et øyeblikk, som en ­ballong som forsvinner ut av en barnehånd og opp i ­skyene.»