Boken med den sympatiske tittelen Homo Solidaricus er skrevet av Wegard Harsvik, kjent som spaltist fra Klassekampen og dessuten en av LOs strateger, og Ingvar Skjerve, sykepleier med profesjonsetikk som spesiale. Det skulle borge for et vidvinklet perspektiv på solidaritet og gjensidighetsrelasjoner.

Forfatterne vil nemlig godtgjøre at vår ­genetiske og antropolgiske arv klart tenderer­ mot samarbeidsintelligens og medfølelse. I naturomveltningenes tidsskille kunne dette kanskje kalles det glade budskap fra den vel­informerte samfunnseliten.

Mange eksempler

En kaskade av eksempler fra evolusjonshistorie og biologi preger den første delen av boka, i overkant likelydende, men etter hvert også fra ulike greiner av samfunnsforskning­ og økonomi. Arbeidene til vidt ulike forfattere som Yuval Harari og Ayn Rand blir diskutert og gått etter i sømmene; sistnevntes habitter blir i så måte omsydd som fortjent.

Dette er en bok som er skrevet med språklig overskudd og oppfinnsomhet. Særlig gjelder det populariseringen av forskningsresultatene. Når målgruppen er folk som velger solidaritet og fellesskapstenkning, skal språkføringen også holde en viss temperatur. Her er det superstjernen (med det treffende navnet Bono) som får så cowboy-hatten passer: «Bono må gjerne gi noen av milliardene sine til barn som trenger det, men ikke pokker om vi vil anerkjenne ham som noen supersjenerøs alfa-hann for det.»

Overføringsverdi?

Hovedtemaet i boka er velkjent: Menneskets slektskap med andre patte­dyr tilsier at vår gruppesolidaritet er fundert i et naturlig opphav. Det grunnleggende spørsmålet blir hvilken overføringsverdi denne lenken ­mellom menneske og natur har. Kan for ­eksempel kunnskapene om samfunn på et annet sivilisatorisk nivå ha relevans for vår tids teknaturer? Eller eksisterer vi i æraen til Homo Economicus (det beregnende og beregnede mennesket), og med en forbruksstyrt forståelse av fellesskap og medmenneskelighet?

Et interessant eksempel fra boka kan illustrere problemstillingen: En av sosialantropologiens klassikere, Colin Turnbull, observerte Mbuti-­stammen. Han finner at jegeren Cephu en dag saboterer jaktreglene for å berike seg selv fremfor stammefellesskapet. Altså en alvorlig forbrytelse som medfører inndragelse av byttet og utstøtelse av fellesskapet. Cephu beskrives som asosial og ulykkelig, men sanksjonene har sin virkning, for den skyldige slutter seg omsider til gruppen.

Mot sin hensikt

Siden forfatterne har så stor tillit til moderne forskning, undrer det meg at de med eksempler som dette ikke i større grad tar i bruk psykologisk og medisinsk kunnskap. En hvilken som helst gruppe kan også beherske nedarvede normer i form av sosiopatologi. Flere slike motforestillinger underveis i fremstillingen ville styrket tekstens integritet. Idyllisering av mennesket som sosialt vesen kan virke mot sin hensikt.

Et stykke på vei oppfatter jeg denne boka som venstresidens utgave av høyresidens positivi­tetsstrategier, med den vesentlige forskjell at varianten til Harsvik og Skjerven er vitenskaps­basert. Med høyrepopulismens ville vekst in mente: En av forklaringene kan være at den politiske kommunikasjonens eksklusive saklighet ikke har gjenkjennelsesverdi hos folk som strever og har tungt å bære.

Middelklasse

Når jeg leser bokas mange ­eksempler på fellesskapsinstinkter og samhandl­ing, tar jeg meg i å tenke at dette er skrevet for friske og veltilpassede personer fra middelklassen. Selv om Wilkinson og Picketts innflytelsesrike bok Ulikhetens pris står på kildelisten – der fenomener som mentale og kulturelle trakasseringer er gitt oppmerksomhet – blir urett underkommunisert. Mental vold, som særlig rammer fattige og undertrykte, florerer i vår tid og har lenge vært på vei inn i den juridiske tenkningen om kriminalitet. I Homo Solidaricus er begrepet «mental» så godt som fraværende. Begrepet opptrer i kombinasjonen «mentalt veikart», samt det morsomme «mental­ båndbredde».­ Undertrykkelse nevnes bare i forbindelse med undertrykte følelser. Dette virker defensivt i et land der økende psykisk sykdom blant unge folk tyder på en stadig mer privatisert sosialitet, og der løsarbeidersamfunnet truer mange menneskers selvrespekt. Men Harsvik og Skjerve har en vakker visjon: Barnehagenes sosiale ­boltringsplass kan gi neste generasjon bedre evner til samhandling.

De to kulturer

For et halvt århundre siden etablerte fysikeren og forfatteren C.P. Snow ­begrepet «de to kulturer». Hans påpekning av splittelsen mellom humaniora og naturvitenskap åpnet for en viktig erkjennelse i samtiden. ­Skismaet har også festet rot i kløften mellom samfunnsforskning og humaniora. De utdannede klasser hiver seg fort på forskning­ens idékarusell for å illustrere ideologiske og politiske poenger, mens humanismens historiske kilder – biblioteket over menneskelige erfaringer – ligger brakk.

Generasjonene som skal løse klimaomveltningene på det mellom-menneskelige plan må utvide kunnskapshorisonten. Jobben med å integrere innsikter fra vitenskap, religion og skjønnlitteratur kan bli avgjørende for å danne et større menneskebilde.

Slike innvendinger til side: Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve har skrevet en tankeeggende­ og god bok. Før neste valg kan den skarpe sakprosaen deres gi impulser til en mer opplyst diskusjonskultur.