Episk storverk fra Danmark

Hennes egen familiefortelling danner utgangspunktet når den danske forfatteren Merete Pryds Helle tryller frem sitt univers.

Gjennombrudd

Allerede fra hun begynte å skrive, har Merete Pryds Helle vært opptatt av at hun aldri skal skrive den samme romanen. Forfatterskapet rommer da også flere sjangere og er både realistisk, har snev av fantastikk og sterke episke trekk. Tematisk er metamorfoser, at en tilstand, et landskap, et liv - omdannes og fremstår som noe annet gjennomgående. I 1993 foregrep Vandpest – en roman om en plante som forvandler et landskap skremmende fort - dagens økolitteratur. Den la seg i fortroppen for formeksperimentene som preget mye av nittitallslitteraturen i Danmark.

Vandpest har en scene på få linjer som skildrer et lite barn som lider under foreldrenes krangling. Den kunne like gjerne vært en del av Pryds Helles roman fra i fjor høst, Vi kunne alt. Det forsømte barnet, som er gjemt litt ulike steder i forfatterskapet, samler seg og trer fram i sin fulle rett i de to romanene Folkets skønhed (2016) og Vi kunne alt. Disse to, som utgjør ett episk storverk, forfatterens definitive lesergjennombrudd, er løst basert på morens barndom og Pryds Helles egen oppvekst.

[ Les alt fra Bøker her ]

Sanselig fattigdom

Med effektiv fortellerteknikk, dramatiske scener og sære historier om ulike skjebner, skildres Danmarks utvikling. Fra 1930-åras klassesamfunn med fattige løsarbeidere vokser det frem en middelklasse og et bredere velferdssamfunn på 70-tallet i Folkets skønhed. Men Pryds Helle skriver like mye en mentalitetshistorie, om hvordan mellommenneskelige relasjoner danner maktstrukturer. Pryds Helle er krassere, litt mer dramatisk enn Kirsten Thorup var i sin roman, Førkrigstid (2006), hvor middelklassens liv står i sentrum. Den er full av underspilt liv som lever stille og kontrollert. Pryds Helle beskriver en taktekkers familieliv langt mer språklig eksplisitt, sanselig og ukontrollert.

Her er fattigdommen til å ta og føle på. Armod fører til dysfunksjonelt familieliv og destruktive kommunikasjonsformer. Thorups folk kommuniserer. Pryds Helles familie snakker til hverandre gjennom å slå - konkret og verbalt. Fedre og brødre utnytter døtre og søstre seksuelt. Mange vet, men ingen snakker.

Sosial kontroll

Det første overgrepet danner en slags toleranse hos hovedpersonen Marie for volden ektemannen senere bruker. Samtidig er kvinners renhet paradoksalt nok familiens ære og verdighet. Undertrykkelsen beskrives gjennom å vise at Marie selv begrenser sin egen utfoldelse.

Mye av boka handler om hvordan kvinner lærer å tilpasse seg forventninger familien og senere ektemenn har. Jeg tror det er viktig å bli minnet om at det ikke er så lenge siden våre egne samfunn var preget av sosiale kontrollmekanismer. Det kan minne om slike forhold som minoritetskvinner lever med i dag, slik Sara Omar skriver om i Dødevaskeren. Dette viser også at en historisk roman kan få oss til å trekke paralleller som belyser dagsaktuelle problemstillinger.

Går i arv

En jeg-forteller ved navn Merete Pryds, Maries datter, bygger bro fra Folkets skønhed til Vi kunne alt. Det er en bitende tittel på en roman som skildrer forfallet i en kjernefamilie på 70-tallet. De rammes hardt av morens sykdom og farens alkoholmisbruk. Med undertrykt raseri forteller faren jentene sine, Klara og Merle, at deres generasjon får langt flere muligheter enn han selv – de kan alt. Likevel bidrar oppvekstvilkårene han skaper, til å vingestekke dem. Allerede i åpningsscenen ser vi tegn til at den eldste, Klara, går under. Den yngste derimot, har evnen til tankeflukt. Merles fantasi og kreativitet gir henne styrke til å overleve.

Som i Folkets skønhed preges mye av kommunikasjonen mellom familiemedlemmene i Vi kunne alt av dulgte beskyldninger, anklager og mistenksomhet. De vil nok, men evner ikke å gjøre hverandre godt. Det dysfunksjonelle familiemønstret går i arv. Muligheten for endring finnes i Merle fordi hun makter å transformere barndommen til kunst.

Desillusjonert

Sammenlignet med Kirsten Thorups store romaner om Jonna–figuren (1977–87), som også skildrer maktstrukturer og familieliv, er Pryds Helles roman desillusjonert. Her vises snarere et raseri og en maktesløshet som kan assosieres med det politiske sinnet og opprøret på ytterste høyrefløy i dagens politiske bilde. Hos Thorup knyttes derimot muligheter for forandring til samfunnsstrukturer og andre måter å leve sammen på.

Det er nesten som om Vi kunne alt er et svar til generasjonen som så tillitsfullt opplevde at verden gikk fremover. Men det er òg en sår fortelling som hvordan sykdom ødelegger og bryter ned en utsatt familie. «Jeg kan alt» betyr for Merle å utholde alt. Insisteringen på å transformere «det uuttalte, det som er for grufullt for barnet» til kunst, forløser romanens fulle potensial.