Bøker

Enetale fra en voksen

Carsten Jensen er han onkelen i bryllupet som møter døve ører.

Som far er min erfaring at formaninger i form av monologer sjelden fører frem. Hvis man derimot forsøker å sette seg i den andres sted, og samtale, vil man nesten alltid komme lenger. I så måte er det et krevende format han har valgt seg, Carsten Jensen, hvis siste utgivelse er en enetale til den yngre garde.

Når tonen gjennomgående er belærende, og den grunnleggende samfunnsanalysen på grensen til fatalistisk, fordrer lesingen en god dose velvilje. Men det skal da Jensen få; sjangerforventningene til en pamflett er jo nettopp at hagleskuddene sitter løsere, og rammer bredere, enn alminnelig sakprosa.

Knefall

Premisset i boken er at den yngre generasjonen – og dens foreldre, for så vidt – har mistet troen på at fremtiden vil bli bedre enn tiden som er forbi. Svartsynet resulterer i en kapitulasjon for den nyliberalistiske samfunnsorden, hvor markedskreftene i forbrukersamfunnet råder blindt og sakte legger alle sektorer under seg.

Selv akademia har gjort knefall for tollerens logikk, hevder Jensen. Formålet med dannelse har veket tilbake for pugging og studentens instrumentelle holdning til eksamenskarakterens betydning som gullbillett inn i yrkeslivet.

Bullshitjobber

Og dette alminnelige yrkeslivet har Jensen i grunn lite til overs for. «Du graver dypt i deg selv for å finne det skapende språkets kilder, men du kommer ikke til å etterlate deg spor. Budskapet ditt, som oftest består av et flaut ordspill som du produserer for et reklamebyrå, er dømt til å bli borte like fort som det overflødige produktet det skal selge.»

Ja, her er sågar et eget kapittel som heter Bullshitjobber, for et «stigende antall velutdannede mennesker bruker livet sitt på meningsløst arbeid. Det kan være seg innenfor markedsføring, ledelse, kommunikasjonsbyråer, administrative stillinger på sykehus, universiteter eller i departementskontorene».

Elitistisk og nedlatende

Forfatteren spør om det finnes en bedre øvelse i resignasjon enn å ta høyere utdanning. For du ender opp i en «administrativ stilling» i et samfunn med overproduksjon av akademikere som er skremmende flinke til å få arbeidstiden til å gå med «innholdsløse aktiviteter».

Jensen utviser en elitistisk og nedlatende holdning til det samfunnshjul som ikke bare holder samfunnet sammen, men som naturligvis også spinner inn skattepengene som muliggjør at forfatteren, gjennom offentlige stipender, kan skrive sine etterlysninger av de unges drømmer.

Limet i vår tid

Poenget er at all denne meningsløsheten, i Jensens øyne, burde avstedkomme en ung garde av revolusjonære mennesker som desperat ønsker en høyere himmel over sine liv. For «En generasjon blir først en generasjon når den har funnet sitt kall og vil noe mer og større enn seg selv. Den kommer inn på scenen med en akutt opplevelse av begrensningene i verden og vil ikke bare forandre livsbetingelsen for seg selv, men for alle.»

Men så er det likevel så merkelig stille. Selv den larmende arabiske våren frøs til stille vinter igjen. I stedet myldrer populismen og reaksjonære trender og gamle menn posisjonert på politikkens ytre høyre flanke. Hvordan kan vi forene de unge og gamle, spør Jensen, og peker på NRK-serien Skam, som mer enn noe viste oss kraften i det unge samholdet, og at den ultimate skammen handlet om å falle utenfor gjengen. Men hva er så limet i vår tid, som både kan forene og antenne den neste store, felles marsjen?

Jeg leser avslutningen av boken som et slags opprop om klimakampen, som jo har potensial til å bli en ny, stor fortelling for mennesket. Dødsdommen over disse store fortellingene utstedes forøvrig stadig vekk, men det er snarere mangelen på et mål, på en løfterik avslutning av den store historien, som etterlyses, ifølge Jensen.

Hva er lykke?

Sveipende metaanalyser, som Mot Stjernene, er både fascinerende og himmelropende utilstrekkelige på samme tid. Det meningstap forfatteren mener å registrere i samfunnet rundt seg, har åpenbart begrenset gyldighet og bør ikke gjøres allment. En kollektiv resignasjon på samfunnsnivå kan naturligvis handle om at lykken likevel ikke var den sosialdemokratiske drømmen om en OBOS-leilighet i en drabantby, som Dag Solstad skildrer i romanen Forsøket på å beskrive det ugjennomtrengelige.

Men lykken var ei heller tida da folk flest ikke kunne bruke kveldene til å se på tv i en sofa fra IKEA. Selv om svaret på våre drømmer ikke er flere forbruksvarer, behøver vi ikke romantisere tiden uten dem. Stort sett er jo lykken uansett et annet sted. I glimt er vi lykkelige over noe, fortvilet over noe annet, og vi kalibrerer våre mål etter den plage hver dag utmåler for oss.

Det er slik livet er. Å sette seg til doms over folks manglende mål med eget liv, er som regel en umoden øvelse. Livserfaring bidrar gjerne med ydmykhet. Men ikke alltid.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker