En vaskeekte luring

Torild Wardenær er en vaskeekte luring, en leken poet som utvinner kraft gjennom å være smart, kvikk og detaljrik. Hun har siden debuten i 1994 tatt i bruk et uvanlig stort ordforråd. Her figurerer stamceller, multiverser, strengeteori og galakser, og fuglene er sidensvanser og jernspurver, mens lyngen ikke er noen ussel juledekorasjonslyng, men Erica tetralix. Andre ord, som knitre, gnistre, myldre – beundringsverdig spesifikke verb – er hyppige, og gir diktene en karakteristisk sprakende og strittende fremtoning.

Diktene er dessuten uhøytidelige og avvæpnende og støtter seg i mindre grad på «det usagte», de er snakkesalige og finner det de leter etter langs ustanselige omveier.

I fremkant av økopoesien

I løpet av tolv diktsamlinger har hun arbeidet med å plassere myriadene av leksikalsk viten og naturvitenskapelige begreper side om side med eldre trosformer og mytologiske størrelser. Hun vender stadig tilbake til forfedrene, de døde, dyphavene og kosmos, og har – gjennom å plassere mange av disse størrelsene midt i sin egen naturnære virkelighet – vært i forkant når det gjelder den i 2020 så etterspurte økopoesien: Wardenær bruker diktet til å oppfinne sameksistens mellom den menneskelige kunnskapens mange ekstremiteter. I Wardenærs dikt møtes de dårlig utforskede avkrokene på verdenskartet og de for det blotte øyet usynlige ytterkantene i verdensrommet.

Dette er et kompliment med forbehold: Den uredde ambisjonen om å gå i klinsj med de overveldende perspektivene blir, ironisk nok, diktenes akilleshæl. Diktenes Her og nå blir ofte spinkelt og perifert når de store tankesprangene og årtusenlange tidslinjene krever plass.

Bort fra det kroppsnære

Hvorfor innfrir ikke denne storslagenheten helt? Fordi den moderne poesien lenge har vært gift med den sansende kroppens her-og-nå, og dermed satt rammene for hva som er konkret og abstrakt. Denne menneskeliggjøringen har gjort poesien mindre pompøs og barokk, men også at leserforventningene til diktets blikk har blitt underlagt et ett i overkant kroppsnært og subjektivt perspektiv. Hvilket tilfeldigvis er det stikk motsatte av hva en økologisk bevissthet krever – folk har siden industrialiseringens barndom dumpet avfall med god samvittighet, fordi disse dumhetene bare har hatt makt til å drepe oss ... over generasjoner.

Derfor er viktig at poetene – språkets egne ingeniører – forsøker å bryte ut av Jeg-her-nå-modellen for god diktskriving, og våger å ta i bruk de vage, vitenskapelige begrepene og de selvopphevende generasjonsperspektivene. Hvordan skal vi ellers klare å se for oss noe annet enn linjer og tørre tall når vi snakker om «strengeteori» eller «havforsuring»?

Og visst er det en blandet fornøyelse, når virkeligheten kaller poeten inn på matta: «Alt virker til å ha en uforholdsmessig tiltro til meg, forventer at jeg skal være selve sjamanen, forbindelsen mellom dem og de forløsende ordene. Ordene knitrer lokkende i nærheten, men unndrar seg raskt, flater ut mens mer mellom himmel og jord fortsetter og tilby seg». Jeg leser dette som at Wardenær er innforstått med hva hun risikerer.

Mulig å plassere

I Velde er det de diktene som tydeligst redegjør for sine kontaktflater mellom fantasien, lærdommen og poetens oppmerksomhet som gjør størst inntrykk. I syklusen Enteleki får vi følge et eiketre fra år 431, helt til det blir til en enarmet Mariaskulptur i Enebakk kirke. Syklusen avrundes med at poeten sender små beskjeder skrevet på bjørkenever til ulike venner.

I diktet som om alle mexicos helgener…, hevdes det at «… det oppleves ikke som en fantasi at en trollkvinne, langt tilbake i anerekken, holdt ryggvirvelen fra en slange tett mot brystet». Den berøring fra omverdenen som gjør at dette synet «ikke oppleves som fantasi», viser seg etter hvert som diktet skrider frem, som en «uendelig fattig» kvinne som har gått fra forstanden og er «like ved meg» og som samtidig er «sett fra bussvinduet» i Oaxaca. Her er nærhet og avstand, slektskap og adskillelse skrevet ut og mulig å lokalisere i tid og rom.

Volver og nonner

Men selv om diktene er avvæpnende og lette å gå i dialog med, er det ikke like lett å skjønne hvordan de ulike elementene henger sammen. Her er det mange, nettopp overveldende perspektiver. Dette løser Wardenær ved å skape myke og omtrentlige overganger: «Jeg mener å høre…», «det ryktes…», «angivelig». Andre ganger er det forbehold: «Det finnes ikke kilder, og kan dermed ikke vites…».

Dette gjør diktene både åpne og litt diffuse, som for eksempel diktet tapt navlestreng, som starter i tanken og fortsetter i et erindringsbilde fra en av denne bokens mange reiser, som introduseres gjennom et relativiserende «for eksempel». I dette eksempelet smaker poeten prøvende på Karmelitt-nonnenes livsvisdom, men ender med å takke nei fordi «…ordensløftene er vanskelige å holde». For en annen tanke lokker mer: «det ville livet i de spredte gjenværende skogene der sør på kontinentet; pil og bue, skinnklær, hud som lær, hjortekjøtt, urtedrikk, skarpt falkeblikk, og en trupp med søstervolver der».

Men hvor er blikket – eller tanken – som poeten har gått for å se det «ville livet» med? I hvilken tid hender dette? Antakelig i dagdrøm, en annen bok, en annen forestilling, lokket ut av fantasien av begrepet «søsterskap», utløst av nonnene, som igjen påkaller bildet av noen arkaiske nomader som vil «innvie meg til volve».

For mye frihet

Det er tanken selv – en innside løst fra tid og rom – som er dette diktets åsted og rår over veier og baner her. Dette gjør at poeten blir glad for finne volvene, mens jeg blir mest bekymret for hvordan volvene skal finne poeten, og at denne innvielsen, bare er et potensial, en uviss peking ut i et stort forestillingsrom. Og med dette løser diktene seg fra forpliktelsen om å etterlikne noe. De blir overgitt poesiens muligheter til å kunne forestille hva som helst, når som helst, hvor som helst.

Akkurat så fritt, uavgrenset og uforpliktende er disse diktenes Velde. Akkurat der ligger deres styrke og svakhet, at Wardenær gir seg selv akkurat litt for mye frihet. Men på en annen side er det nettopp denne frekkheten som gjør en ekte luring.

LES OGSÅ:

• Anmeldelse av Gregers Lundh: Hvilken poet kan si nei til å ville skrive inn sitt blikk i en verden der Adam ennå ikke har gitt navn til dyrene?

• Anmeldelse av Margaret Atwoods dikt: Stort sorgarbeid, men òg med barsk humor

---

Bok: Lyrikk

• Torild Wardenær
• Velde
• Aschehoug 2020
• 77 sider

---