En rå, fysisk kraft

Har fenomenet Davidsen gått hus forbi, _googler en seg til innsikt: 32 år, 1,92 høy står det, ettertraktet ved alle verdens operahus, har allerede lagt bak seg ­Covent Garden, London, synger Elisabeth (Tannhäuser) i Bayreuth i slutten av juli og debuterer­ ved Metropolitan i november. The Telegraph skriver: «En stemme blant én million», og The Observer: «Det er en av de største stemmene jeg har hørt!» Til slitsomhet sammenlignes hun med Kirsten Flagstad – den som har hørt henne, og nå hører henne, vil trygt si at Lise Davidsen er aller best på å være Lise Davidsen. Men, ja, i ­parentes, Flagstad svever­ i skyen, dette var også hennes repertoar.

Som det skal

Hun stiller ikke med vårlige, norske småromanser – men med to arier fra Wagners Tannhaüser og noen av Richard Strauss' svulmende, aftenrøde sanger, toppet av Vier letzte Lieder, Strauss' svanesang. Hva er det med denne stemmen, den uroer og fryder inn til sitring – den er rå fysisk kraft, som finsiktes til en stemme, som er gyllen i toppskiktet, mektig og overveldende mytisk i det dype. Det er et trykk bak det svakeste pianissimo, det er ro, det er uanstrengt og det svulmer. Som det skal. Lite her av det man hører enkelte ganger ­ellers – Strauss parfymert som ren og skjær duftspray av lindeblomst.

LES OGSÅ: Konservative musikkinstitusjonar mjuknar opp og treff yngre folk.

Vissent

Richard Strauss' ønske­ ­­var at Kirsten Flagstad skulle urframføre Vier letzte Lieder, det gjorde hun – for nokså nøyaktig 70 år siden i London, med Philharmonia Orchestra, som også ligger bak Davidsen på det nye albumet. Nettopp «bak», for Lise Davidsens kunstneriske kraftprestasjon burde vært vekslet inn i atskillig mer enn det Esa Pekka Salonen nokså rådvilt får ut av orkesteret, kraftløst, vissent er kanskje ikke ordet, det går bare ikke i Davidsens nærhet – når hun svulmer, sitter orkesteret ­aldri så lite uttørket tilbake, mer respektabelt sagt: Uengasjert.

Hånte de fleste

Men like fullt, det vi husker – og vi husker det godt – er Lise Davidsen, som gir av sitt allerede fargerike mangfold. Det er et evig mysterium at Strauss som forsøkte å unnslippe en enhver høyere intellektuell forpliktelse, prinsippløs, egoistisk og pengefiksert og til dels hånlig over for de fleste ting og mennesker, kunne skrive så vakkert for stemmen. Når Lise Davidsen synger, glemmer vi det – vi tar det en annen gang.

PS: Start med Strauss' voggesang – Wiegenlied. Og du holder deg ganske våken.

---

Lise Davidsen

• Philharmonia Orchestra – Esa-Pekka Salonen

---