En mørk, liten perle

I førersetet på vei hjem etter­ en joggetur i skogen en sen kveld hører Knut noen merkelige krafselyder under bilen. Han stopper for å sjekke ­saken nærmere – han titter under bilen – og blir han bitt av et ukjent dyr, som raskt fyker inn i mørket mellom trærne igjen. Knut blir uvel av bittet og får et par stygge merker på hånden, men orker ikke timevis med venting på legevakta, så han drar hjem til familien og håper på det beste. Men det blir ikke bedre, tvert imot. Det fortsetter å gjøre vondt, samtidig som kroppen begynner å forandres i forunderlige retninger. Han mister talen, ansiktet endrer seg, håret blir merkelig stivt og hårfestet flytter seg nedover.

Beretninger om smitte

For­løpet er kjent fra utallige skrekkfiksjoner og superheltfilmer. Dracula, hvor nettopp bittet får offeret over i blodsugerne rekker, er nok det mest kjente, men også zombie-jafset – som gjør deg til en levende død – er blitt en mer og mer vanlig figur i de siste årene.­ Kanskje kan man ­assosiere til Spiderman og andre super­helter, men i Schreiners bok er det ikke superkrefter som styrer tingene, men det uberegnelige og nifse. Knut får riktignok en luktesans og en hørsel utenom det vanlige, men han mister også språket – det som gjør oss til mennesker mer enn noe annet – og etterhvert påvirker «infeksjonen» hans kognitive evner også. Han klarer ikke tenke som et menneske, han merker at det glipper. Både kropp og tanke vrir og vrenger seg mot noe ukjent og rart:

«Når han lente seg nærmere speilet, mistet hvert enkelt ansiktstrekk sin plass, han husket ikke hvordan han hadde sett ut, og nøyaktig hva slags plassering ansiktets deler burde ha».

Det indre blir ytre

Enkelte­ vil sikkert tenke på Kafkas ­Metamorfosen. Men der Kafka lar Gregor Samsa blir en fullvoksen bille, er Knut i Schreiners bok fortsatt så menneskelig at det ­dyriske i ham går under radaren for menneskene rundt ham. Han holder maska. Det absurde og tragikomiske i at han kan leve som før uten å snakke, blir også en refleksjon over hvor lite oppmerksomme vi er på hverandre. Dag ut og dag inn lever vi uten å egentlig se ordentlig på – ­eller lytte til – partneren vår eller ­vennene våre.

Men Knut er på vei ut av fellesskapet og det er ingen vei tilbake. Slik sett er Beistet mer i slekt med David Cronenbergs filmer enn Kafkas novelle, for de gjør det ubehagelige indre til ytre attributter. Kanskje det er det som er greia, når alt kommer til alt, også i Beistet? Er det skumle dyret under bilen egentlig Knuts skrantende liv som biter tilbake? Er det hans mørke selv som har blitt, i fiksjonens form, til en mørk, hårete og krafsende skygge under bilen?

Beistet i oss alle

Men først og fremst blir denne lille romanen en fortelling om det fremmede i oss alle og hvordan det kan forandre hva vi tenker, føler og er. Dette dunkle sjiktet i oss, det vi aldri vil kunne overskue eller få skikkelig innblikk i, er en drivkraft for å oppdage noe som ­befinner seg utenfor den eksisterende ­horisonten. Det er derfor jeg liker den diskrete skrekkformen Beistet beveger seg inn i: Monsteret kommer aldri helt frem, men det er anelsen om det, ønsket om å lytte etter det dyriske, som driver oss innover i mørket, og kanskje også fremover i livet.

---

Bok: Roman

• Per Schreiner
• Beistet
• Tiden forlag

---