En like formidabel kioskvelter som Snøsøsteren blir den nok aldri

Den kan definitivt kalles «den vanskelige andreboken», Maja Lunde og Lisa Aisatos oppfølger til kanonsuksessen Snøsøsteren fra 2018. Snøsøsteren er oversatt til 29 språk, og snart blir den Hollywood-film. Solvokteren er andre bok i det som skal bli en årstidskvartett. Denne gangen er det våren, livet og lyset det handler om.

Tematisk ligger de nær hverandre, Snøsøsteren og Solvokteren. Begge handler om savn, mørke og om lengsel etter noe som ikke går an å få tak i. Begge fortellingene beveger seg over i det magiske, til rom som ikke finnes, men som alle som lengter trenger å søke tilflukt i noen ganger.

Inn i tapet

Våren kjennetegnes av brytninger. Nytt liv vokser frem der det før virket dødt, det gjemte kommer frem i lyset. Våren er avsløringer og begynnelser. Men våren kan også koste. Noe må ofres for at livet skal spire på nytt. Maja Lunde er ikke kjent for å skrive seg bort fra tapserfaringer, snarere skriver hun seg inn i dem.

Denne gangen handler det om foreldreløse Lilja. Hun bor sammen med bestefaren i en grå del av verden. Det regner hver dag, og sola har ikke vist seg på ti år. Liljas bestefar er gartner, og han kommer jevnlig med forsyninger av frukt og grønt til landsbyen. Men drivhuset får ingen nærme seg, og ingen skjønner egentlig hvordan han får alt til å vokse i fukten og mørket.

Dette endrer seg den dagen han glemmer matpakken hjemme, og Lilja bestemmer seg for å levere den til ham. Da oppdager hun mer enn én hemmelighet. Hun møter gutten Storm, og sammen forsøker de å redde sola og skape balanse – ikke bare i naturen, men i også i menneskene.

Våren er en tid for liv og kamp, og Solvokteren kler Maja Lundes litterære miljøprosjekt, skriver vår anmelder. Illustrasjon: Lisa Aisato 

Drives av kontraster

Solvokteren er en fortelling som vil romme mye. Dermed drives den også hurtig frem. Leseren rekker knapt å bli ordentlig kjent med Lilja før hun står midt i sine store oppgaver. Avgjørelser faller fort, og sammenhenger blir tydelige raskt for de involverte – samtidig er det urettferdig å si at boken bare presenterer kjappe løsninger. For den vanskeligste og mest krevende oppgaven står foran Lilja og Storm helt til slutt. Den peker på at sår heles langsomt, og at mennesker som har feilet, trenger tid både til å tilgi seg selv og andre.

Solvokteren drives fremover av kontraster. Som i Snøsøsteren mellom mørke og lys, tungsinn og bekymringsløshet. Verden både hos Lilja og Snøsøsterens Julian er grå, og det som er på den andre siden, i den andre virkeligheten, er lysere og lettere. Men er det virkelig?

En liten Greta?

Der Snøsøsteren har sterke innslag av åndelighet, stiller Solvokteren opp et univers nært knyttet til fantasy-litteraturen. Det er lett å dra paralleller til verk som Den hemmelige hagen, men utfordringene Solvokteren presenterer, er farlige. Å få sola tilbake har sin pris både for mennesker og miljø.

Mest ligner boken kanskje likevel på universet i Astrid Lindgrens Sunnaneng. Også her settes den grå og uutholdelige virkeligheten opp mot vårens varme på den andre siden av en port. De foreldreløse fattigbarna Anna og Mattias ledes av en rød fugl inn porten til Sunnaneng – der er det vår og lek og alt de måtte ønske seg. Hos Maja Lunde er det en grønn øyenstikker som bringer Lilja dit våren holdes skjult. Men mens Anna og Mattias blir igjen i det varme og lukker porten til slutt, vil Lilja med ungdommens mot sprenge stengsler og gjenopprette orden i den verdenen hun er vokst opp i. Den som vil, kan trekke paralleller til Greta Thunberg. Lilja har i alle fall den samme gule regnjakka.

Til følelsene

Lisa Aisatos illustrasjoner understreker og driver kontrastene i boken. Bildene har et mørkere preg enn i Snøsøsteren, dysterheten i den grå tilværelsen er et sterkt og tungt virkemiddel. De regnværstunge omgivelsene forsvarer langt på vei det til tider utflytende preget i Aisatos illustrasjoner. Samtidig skal en følge nøye med. For Aisato vil noe i hvert eneste bilde. Hun har alltid et punkt, et sted som er sylskarpt, noe hun vil dra betrakterens blikk mot. Ofte er det ansikter og uttrykk. Dette understreker følelsene hos personene det handler om.

Appellen til følelsene opplever jeg som en viktig bestanddel i Lundes og Aisatos felles bokprosjekt. Kontrastene i Solvokteren har ikke det samme nostalgiske preget som julen ga i Snøsøsteren. Nå står det i større grad mellom varmt, nesten stikkende lys og det stilleste mørke. Både Lunde og Aisato har en effektiv bruk av klisjeer, de vet hvordan de skal fremkalle lengsler og sentimentalitet. Dermed avgjør leserens blikk hvor kvalitetene ligger. Bildene, så drevet av motsetninger og tydelige følelser som de er, har en intuitiv appell i gjenkjennelsen. Samtidig kan de gi lite tolkningsrom for den leseren som ønsker å plassere seg selv og sine erfaringer i bildene. Uansett: Lisa Aisatos eventyrlige boksalg, eksempelvis med Livet – illustrert, viser at hun treffer sitt publikum.

Ingen quick fix

Fortellingen som helhet blir svakere når den må stå alene og ikke kan lene seg på jula, slik Snøsøsteren kunne. Som nevnt går det radig i Liljas unge og utålmodige liv, for leseren er det ikke alltid like lett å følge Liljas mange vendepunkt. Dette endres i fortellingens finale, der leseren forstår sammenhengene før Lilja gjør det. Som med kampen mot klimaendringene finnes det ingen quick fix i siste del, det synes jeg er en kvalitet ved boken. Men dramaturgien og fortellingsflyten er ujevn før boken kommer så langt.

Våren er en tid for liv og kamp, og Solvokteren kler Maja Lundes litterære miljøprosjekt. Men en like formidabel kioskvelter som Snøsøsteren blir den nok aldri.

MER OM BØKER:

• Anmeldelse av Gullbrikkespillet: Asle Toje tvinger meningsmotstandere til dypere refleksjon

• Anmeldelse av Fri til å følge: Magnus Malm kunne trengt mer bakkekontakt i bok om kristen ledelse

• Anmeldelse av Bokstavene: Cezinando debuterer med en morsom, tøff og litt irriterende ABC som bryter alle vante mønstre.

---

Bok: Barn

• Maja Lunde, illustrert av Lisa Aisato
• Solvokteren
• Kagge forlag

---