En konge blir til

I dag er det vanskelig å forestille seg hvor usikkert det unge kongedynastiet i Norge var for hundre år siden. Konge og dronning var fremmede, og de republikanske strømninger var sterke både her og ute i verden. Det var kronprinsen som skulle gjøre dynastiet norsk og slik sikre dets framtid. Det sto mye på spill for den unge Olav, og han følte også presset.

Det er allerede skrevet to biografier om kong Olav V, av de to kongetro Høyre-politikerne Lars Roar Langslet og Jo Benkow. Dessuten er han i høyeste grad med i Tor Bomann Larsens firebindsverk om Haakon og Maud. Nå har Tore Rem gitt ut første bind av sin kongebiografi, denne gang om kronprinsens barndom og ungdom. Trenger vi enda en bok om kong Olav?

Kritisk og nyansert

Jo, Tore Rem har noe å bidra med. Først og fremst mindre ærbødighet og større kritisk distanse enn de to politikernes bøker.

Rem har dessuten tilgang til langt flere­ kilder. Han har gjort et imponerende kilde­arbeid. Men denne store mengden kilder blir også bokens svakhet. Det blir så mange sitater fra intetsigende taler og trivielle detaljer fra hofflivet at det blir slitsomt. Jeg tar meg i å bla framover for å se om kapitlet snart er slutt.

Selvsagt ligger ikke bare Djevelen, men også det livaktige og opplysende i detaljene­. Den velplasserte detalj kan si mer enn lange utredninger. Og det er fortjensfullt å dokumentere grundig. Men det blir rett og slett for mye. Både den gode fortellingen og den skarpe analysen er der, men de drukner i småtingene.

Norsk prins

Noe av det mest interessante er analysen av hvordan kongehuset bevisst brukte mediene for å skape et bilde av den norske kronprinsen. De republikanske avisene ergret seg grønne over alt «kongefjesket» i de andre avisene. Men den lille prinsen viste seg å være godt stoff.

Fridtjof Nansen og de andre kongemakerne var fullt klar over at kongen og dronningen aldri ville bli norske. Den oppgaven skulle den lille gutten ta seg av. Han skulle gjøre dynastiet norsk.

Og Nansen forsto hva som var det norskeste av alt: Snø og ski. Allerede andre vinteren han er i Norge publiseres de første bildene av kronprinsen på ski. Gutten viser seg å være med på notene, blir en brukbar skihopper og avslutter karrieren 20 år gammel med å bli nummer fire i Holmenkollrennet.

Hoppingen gjør ham ikke bare nasjonal - det gjør ham folkelig. Den kongelige konkurrerer på like fot med bondegutter og tømmerhoggere i en idrettsgren som har bred appell. Det norske kongehuset har fått sin egen profil som et demokratisk kongehus.

Isolert

Men den lille prinsen er langt fra en som menger seg med folkedypet. Snarere lever han et isolert liv sammen med sin evig engelske mor og sin dansk-norske far. De er en tett liten kjernefamilie i det fremmede, med liten sosial omgang med andre. Rem tegner bildet av en ensom liten prins.

Følte han seg virkelig ensom? Han hadde jo foreldre som sto ham nær. Det var både tjenestefolk og gardister å leke med og prate med - og det var lærere og oppdragere som tok seg av ham. Alt tyder på at han som enebarn og prins må ha følt seg som tilværelsens sentrum.

Men han var nesten bare sammen med voksne, og det satte nok sitt preg på ham. Riktig nok tilbrakte han lenge tredjeparten av året sammen med sin engelske familie, og der var det fettere å leke med. Men de som sto kongehuset nær var bekymret for prinsens manglende kontakt med jevnaldrende.

Dysleksi

Det var flere grunner til at kronprinsen som ungdom skulle føle seg usikker på seg selv, sin rolle og sine evner. Noe skyldtes nok hans dysleksi, som gjorde at skolearbeidet ble tungt og at han framsto som mindre evnerik enn han var. Han ble også opplevd som sky og beskjeden. Den karakteristiske latteren hadde lenge et anstrøk av nervøsitet.

Sammen med venner der han følte seg trygg, kunne han derimot være både livlig og sjarmerende. Og han hadde han en enkel og liketil framtoning som gjorde at folk som kom innpå ham, satte pris på ham. Med tiden skulle denne siden av hans personlighet bli den mest framtredende. Den tryggheten han fant i ekteskapet med sin elskede Märtha bidro til det.

Samlende

Men hva gjør en kronprins, utenom å vente på at det blir hans tur? Olav hadde problemer med å finne ut av sin rolle. Det ble mye seiling, skigåing og selskapelighet. Han kastet villig glans over mange slags tilstelninger, for eksempel platinarevutstillingen. Hans yrkesutdannelse var som offiser, og noen ganger fikk han anledning til å praktisere som befalingsmann på øvelser og manøvre.

Årene etter første verdenskrig er de mest splittede og konfliktfylte i moderne norsk historie. Klassekamp og streiker, borgervern og antiparlamentarisme preget tiden. Hans rolle måtte være å samle, mente Olav.

Revolusjonære

Da kong Haakon ba det revolusjonære og republikanske Arbeiderpartiet om å danne regjering i 1929, sjokkerte han borgerskapet. Men det viste seg å være det beste bidraget til samling - og det endret Arbeiderpartiets holdning til kongehuset. Rem har kilder som viser at det var kronprinsen som oppfordret kongen til dette.

Likevel fryktet både kongen og kronprinsen kommunistene, og særlig de i Sovjet. Det slo ut i Olavs forsøk på å påvirke sine slektninger i det engelske kongehuset til fredsforhandlinger med Hitler i 1939 - 40. Biskop Eivind Berggrav tok initiativet, men kronprinsen var med på notene. De fryktet begge de sovjetiske kommunistene mer enn nazistene. Noe Olav i ettertid helst har villet glemme.

Guds grønne enger

Olav var ­begeistret for teaterstykket «Guds grønne enger», som førte til proteststorm fra både liberale og konservative teologer og til dannelsen av Kristelig Folkeparti. Han hadde ikke sett det, bare lest det på engelsk. Og det var bare i private sammenhenger han ytret seg om det kontroversielle stykket.

Det betyr ikke at han var mot kristendommen. Tvert om var han troende kristen. Men også det holdt han ganske privat. Foreldrene hadde sine bønnebøker som de brukte hver dag, og som Rem siterer ganske mye fra. Men det ser ikke ut til at han fulgte den tradisjonen. Det er ikke noe i de kildene Rem siterer som sier noe om kronprinsens trosliv.

Nærmere

Det er knapt mulig å skille en kongelig person fra sin rolle som institusjon. Å få tak i mennesket bak det offisielle bildet kan være vanskelig. Rem har kommet et stykke nærmere han som ble vår folkekonge.

LES OGSÅ:

• Anmeldelse av Naomi Klein: «Hun vil omvende oss, og hun kan klare det»

• Poet Gunnar Wærness: – Det er når det har gått galt at vi blir interessante som kunst

---

Bok: Biografi

• Tore Rem
• Olav V. Den fremmede. 1903 - 1940
• Cappelen Damm, 2020

---