Jeg har lest den slovenske filosofen Slavoj Žižek i årevis og elsker å senke meg ned i hans bland­ing av raljering, filosofisk eksegese, obskure fortolkninger av psykoanalytisk teori og gamle Hollywood-filmer. Rett og slett fordi det ikke er noen andre som ham. Å lese Žižek er mer som å sette seg ned for og skravle med en god venn enn å lese noe så seriøst som en «filosofibok». Skjønt, det er det jo utvilsomt også, selv om det er nærliggende å se på kategoriene «filosofi» og «bok» som påskudd for å snakke i vei om tingene som betyr noe. For det gjør han, gamle gode Slavoj.