En enkel tone, vakkert spilt

Han er på listen over verdens tre mest spilte­ samtidskomponister – ikke noe kvalitetsstempel i seg selv, men et hint. Han trenger ikke forsvares, han har sitt gjennomlyste personlige­ «språk», gjenkjennelig på avstand, på stor avstand: Få toner, mye stillhet, som gjør verden rik – selv «motstandere» av denne intense enkelheten innrømmer det når de hører seg rundt, de vil bare ikke kalle det musikk. Merkelig nok, hva betyr nå det? Det er vanskelig å snakke seg fra noe som fascinerer ved en ren og skjær, gjenkjennelig menneskelighet.

Mikrokosmos

Arvo Pärt sliter­ med én – sikkert flere – ting, de som hiver etter ord og skal «forklare» musikken hans med ord som «meditasjon», «kosmos» og «ånd», tåke fra ende til annen. Kan en ikke bare si at han forholder seg til en annen verdensorden, og den verdens­ordenen har mange av oss mistet ut av hukommelsen? Selv sier han:

«Min musikk er det motsatte av meditasjon – det er konsentrasjon. I kristendommen er denne konsentrasjonen samlet i én person, Kristus, selve konsentratet. Min musikk forholder seg ikke til kosmos, derimot til mikrokosmos. Jeg leter etter selve urkonsentrasjonen av det som er, ursmellet, det som allerede har tatt form. Jeg snakker om det hellige – i oss. Jeg leter ­etter det som er ja, ja – nei, nei.»

LES MER: 84 år gamle Arvo Pärt kommer til Kirkemusikkfestivalen i mars.

De små klokkene

Arvo Pärt slet med det kommunistiske ­musikkpolitiet, han var den første som tok i bruk tolvtoneteknikken i Estland – i til dels «brutale» verker, som myndigheten mislikte, det var «vestlig gods». I 1980 fikk han utreisetillatelse og kom til Wien, senere Berlin, hvor han slo seg ned – bokstavelig satte seg ned og spurte seg selv om hva det var han holdt på med, var det denne musikken verden trengte? Det var da han fant fram til en musikkform han kjente seg igjen i, tintinnabuli kalte han den, «små klokker», en enkel treklang, som han begynte å bygge en «verdensarv» av en musikk på. Hvis en skal sette det i bås, og det skal man jo ikke – men likevel, en liten gruppe komponister blir ofte «tiltalt» som «hellige minimalister», Pärt er én, andre er John Tavener, Henryk Mikołaj Górecki, Sofia Gubaidulina, Giya Kancheli, Petris Vasks og Alan Hovhaness.

Vakker tone

Hva bor i Pärts hode, har nok mange undret seg på – han strør ikke om seg med bruksanvisninger, men denne er en av dem:

«Jeg har oppdaget at det er tilstrekkelig om en enkelt tone spilles vakkert. Denne tonen, stillheten eller tausheten, beroliger meg. Jeg arbeider med lite materiale, med én stemme, med to stemmer. Jeg bygger av enkelt stoff, av en treklang, en bestemt tonekvalitet. De tre klangene i en treklang minner om klokker. Derfor har jeg kalt det Tintinnabuli.»

Så får en bare ta det derfra, som det heter.

LES MER: Arvo Pärts musikk godtar stillheten og døden, slik bekrefter den livets grunnleggende sannheter.

Spent stillhet

Denne spente stillheten, bor i den aller nyeste Pärt-utgivelsen på plate, en av de mest sannsynlige av alle de Pärt-innspillinger jeg har hørt. Når Pärt berører, tenker jeg hver gang: Gir det «mening» å spille disse tonene uten å dele hans troende verdensbilde? Finnes det en annen veg til Pärt? Kan det være som den ungarske pianisten ­András Schiff sier: «Det finnes ingen ateistisk veg til Bach». Eller altså Pärt? Jeg vet ikke, kanskje blir den pynt, ellers, en slags sofaunderholdning der Pärts skarpt våkne enkelhet, forsvinner ut kjøkkenvegen. Den nye innspillingen er edruelighetsgjørende, i så måte, den har rensende effekt, antakelig også fordi disse musikere, som nærmest har vokst opp med og sammen med komponisten, kjenner seg igjen i dette «hellige i oss».

Evighet og øyeblikk

Fiolinisten Viktoria Mullova og dirigenten­ Paavo Järvi har lang fartstid med Pärts toner, Järvi forteller stadig i intervjuer om da denne merkelige mannen var på besøk hos foreldrene da han var barn. De – med Estlands nasjonale symfoniorkester, som har stått for verdenspremiere på flere av Pärts verker – bærer tegnet på å ha skjønt at tid og tidløs henger sammen og at evigheten og øyeblikkene kjemper i oss. Jeg erfarer at de motsetningene som ligger i våre «til tross for», våre fordommer, vår tro og vår sorg, rommer disse tonene. Midt i ­fanatismens flammer.

[ LES FLERE MUSIKKANMELDELSER HER. ]

Har fått sin vilje

Plateselskapet ECM har hatt en slags «enerett» på Pärt-premierer de siste 30 årene, det var de som fant ham, eller han fant dem, jeg vet ikke. Sånn sett ligger de der som meterstaver når nye innspillinger skal måles. Først ute var ­Tabula rasa, en plate som gikk rett inn på verdenstoppen og er der fremdeles. Og her er poenget, Tabula rasa, dette skire stykket som bygger på en utstrakt grad av tremolospill på en fiolin, spilles av Viktoria Mullova med en elastisitet som selv ikke engler kan støter seg på. Det er vakkert, varmt, virtuost og jeg tenker, slik er det ment å være, det er «sant».

Så sammenligner jeg – jeg hører­ på Gidon Kremers berømte­ (ECM), vi kan si legendariske, innspilling fra 1983, da opplevde­ jeg den som et mirakel. Nå, med Mullova i bakgrunnen, høres Kremer rå ut, det er i hvert fall to verdener. Begge gir tonene motstand, men Mullova forholder seg til det vakre på et vis ­Kremer ikke gjør, det ligger varme i hennes strøk og bue­føring. Som også i den – for mange – provoserende enkle Spiegel im Spiegel, speil i speil.

Arvo Pärt har fulgt innspillingen tett, han har sannsynligvis fått gjennomslag. Altså: En usedvanlig troverdig utgivelse av Arvo Pärts instrumentale verker. Og et sted å starte, om det skulle være ukjent.