Bøker

En døgnåpen kirke

Diktsamlingene til Jørn H. Sværen viser fram hulrommene i historien, der ­følelsene opptrer utenfor synsfeltet.

ANMELDT AV GUNNAR WÆRNESS.

Jørn H Sværens to bøker – Dronning av England, fra 2011 og denne nye, Britisk museum er omtrent like lange,­ omtrent like gule og inneholder omtrent samme blanding av ordknappe dikt, utdrag fra brevvekslinger og kulturhistoriske betraktninger.­ Brevvekslingene­ inneholder lærde funderinger rundt diktets­ vesen, historie og lesemåter. De kulturhistoriske essayene setter fokus på sjangere som ­befinner seg i utkanten av litteraturhistorien. Dronning av England har et sentralt essay om den i middel­alderen så populære­ emblemsjangeren, der fantasifulle kobberstikk ble brukt til å illustrere ordspråk og moralske budskap. Britisk museum har på sin side et sentralt essay om ­heraldikk, læren om våpenskjold, Sværen forklarer noen av særtrekkene ved heraldikkens nesten komisk konsentrerte ­militærspråk: «I sølv en skråstilt blå bie» og holder dette ekstremt kodede billedspråket opp som et speil for poesien: «poesien er det tomme skjoldet».

Kulturlandskap

Sværens diktsamlinger snakker på denne måten like mye til litteraturhistorien som til leseren. Diktene har klassisistiske trekk: Kirke­ruiner, kalde klare kilder, gjenvokste hager i engelsk stil ved navn Arkadia, Jegergudinnen Diana, klostre og pilgrimsleder, les: kultur (!) – som påkaller landskaper som var oppdyrkede, befolkede og gjennomkorset av veier mens Norge var en tynt befolket villmark uten et eneste læresete.

Sentral på scenen

For å bedre begripe hva som foregår i disse bøkene tror jeg det er nyttig å kikke litt på hva Jørn H. Sværen har drevet med opp igjennom årene. Som et medlem av det ­internasjonalt anerkjente svartmetall-bleven-kunstrockbandet Ulver torde han være godt ­bekjent med de utadrettede og lydlige sidene av ordkunsten, og den uunngåelige iscenesettelsen som automatisk finner sted når man klatrer opp på en scene.

Som småforlegger har Sværen 
vært sentral i å forme den skandinaviske, poetiske scenen i snart to tiår. Sværens første forlag var H-press, som han drev sammen med Espen Grønlie. Gjennom det tidlige 00-tallet lyktes de med å få flere viktige norske poeter som Øyvind Berg og Tone Hødnebø til å formulere seg omkring sine metoder i ­poetikker – en bedrift som de større forlagene ikke har sett som sin oppgave.

Etter H-press startet Sværen opp sitt eget private England forlag som jevnt og trutt har trykket små dikthefter og sendt dem ut gratis til en liten krets av spesielt interesserte ­siden 2006. Disse små heftene har vært omsorgsfullt håndsydde og håndbrettede, noen av dem til og med trykket på gammeldags blypresse. Denne­ halvt offentlige, halvt hemmelige diktpraksisen har pågått sam­tidig med en aktiv rolle som ­redaktør av tidsskriftet­ Den Engelske Kanal, som har kommet ut årlig på Kolon forlag siden 2013, og som kom med sitt siste nummer i fjor. Han har i tillegg en flittig oversetterpraksis bak seg, så det er ingen overdrivelse å si at Sværen er en sentral poet på den norske poesiscenen.

Arkitektur

Selve diktene er ordknappe portaler ut i store uavgrensede rom: Det er ofte mindre enn en håndfull ord per side, ord som har blitt ventet frem over lang tid og har blitt omsorgsfullt plassert akkurat her, og som derfor tåler å mediteres over. De er skilt med mange blanke ark, og om leseren da i tillegg betenker at disse diktene har sirkulert i flere år som små bøker, så vokser avstanden mellom versene.

Slik skapes både tid og rom som signaliserer kontemplative pauser og – innimellom – ­besøk av folk, litt som i et galleri ­eller en døgnåpen kirke. For det som hender med Sværens gule diktsamlinger er at de i større grad fremstår som utstillinger eller arkitekturer. All plassering av tekst oppleves som like ladet med mening som tekstene selv, og dette påtales allerede tidlig i boken fra 2011, som en poetisk formålsparagraf: «en side er et rom». Det er heller ikke slik at alle tekstene i Britisk Museum peker på en og samme ting eller tema: de er snarere koordinater i et stort fragmentarisk rom med mye historisk sus.

Lar være

Anslaget i Britisk ­Museum er storslagent: «Du ber meg lage et nytt verk av det gamle,­ skriver Hieronymus til pave Damasus år 383. Jeg svarer deg nå.» Dette antyder et opphold på 1.637 år, og signaliserer hvilket tidsrom vi skal la klinge med i bakgrunnen når vi leser. På neste side står det «Varsomt og villig fører jeg hånden inn i ilden.» – Hvilket må leses som om at forfatteren blotter en selvbevissthet om hvilken risiko det innebærer å påkalle store rom, store tanker.

Deretter beskriver diktene et klassisk og arkaisk landskap med ruiner og jordbruk. Det tyde­ligste temaet i Britisk museum skal vise seg å være nettopp lakunen – altså et hulrom eller en grop. På side 35 står det «lakunenes lys». Disse lysende lakunene er oppholdet mellom Hieronymus og brevsvaret som antakelig er Britisk museum. ­Lakuner er også de tomme­ ­alkovene han betrakter i en tom kirke, eller de tomme ikonbekledningene av sølv og messing, som har etterlatt åpne rom der man tidligere kunne se Guds mor og Jesusbarnet. Det utgår et ønske om pietet og enkelhet fra disse lakunene, et slags nedslått blikk, som indirekte kommenterer samtiden gjennom hva disse tekstene ikke gjør, eller lar være.

For like sikkert som at universet er fullt av uutforskede tomrom, ubesvarte spørsmål og unna­glidende partikler, er historien full av lakuner som rommer hendelser og erfaringer som ingen lenger kjenner til. Og slike epoker, der historien blir glissen og gåtefull og fortaper seg i udifferensiert glemsel, de pustes på av Sværens bøker, gjennom ­talende rekvisitter og handlinger: Riddertiden er til stede i heraldikken, gamle epokers skriftkultur omtales gjennom å belyse brevets historie, oversettelsens historie, brevpapirets rolle i kulturen, trykkekunstens barndom – men også ved å vise til for­eldede praksiser som ­våpenskjoldenes heraldiske koder, ­eller å brenne bilder av rømte forbrytere in ­effige og korsfest­else.

Jeger og bytte

Og det kan visst oppleves gåtefullt, at et bilde kan opptre på i form av en erindring der forfatteren blir tatt på fersken i stå med en elgskalle i hendene i dét elgen kommer brakende gjennom skogen: Han løfter hode­skallen opp og dekker til sitt eget ansikt, i en like spontan som ­presis defensiv ­reaksjon. Elgen bare går. Forfatteren kjenner at kraniet lukter jord, og tar med seg dette ut av episoden som et dikt.

Dette skriver ikke Sværen som en metafor, men som et minnebilde: Dette skjedde. Men når ­leseren lenger ut i boken støter på en ekfrase, altså en kunstbeskrivelse, over den klassiske skulpturgruppen med Jegeren Aktaion som ble forvandlet til en hjort og revet i stykker av sine egne jakthunder, da oppstår det ­allikevel – gjennom diktsamlingens konseptuelle ramme – et møte som ellers ikke ville ­funnet sted.

Mangelen på sammenlikning gjør det umulig å kalle det en meta­for, men de samler seg ­likevel som sentrale inntrykk som begge peker på et menneskes­ utsatthet i naturen, ­jegeren som når som helst kan bli bytte, enten for sine egne våpen eller sin egen dødelighet. Ingen av disse «store tema» blir gjenstand for følelses­skildringer, vi aner i stedet at affektene opptrer utenfor synsfeltet: «alt er ekspresjonisme»­ står det bombastisk i Dronning av England, litt som en avledningsmanøver.

Renner over av lengsel

Skal vi forstå dette som at Sværen markerer en distanse til det ­ekspressive? Jeg tror ikke det. I et resonnement som finner sted i en kirkeruin i Portugal i Britisk museum er det som om Sværen med vilje lar være å styre seg selv og pennen sin:

«… Jeg løftet blikket og så mot åssidene i det fjerne. Jeg så for meg kildene i fjellene, elvene og grunnvannet som forsyner dette høstgule landskapet, hvor mennesker har dyrket jorden i årtusener. Kalde, klare, undergjørende kilder…»

Her står de store metaforene­ plutselig i kø, og disse kildene har åpenbart mer å by på enn at de kan slukke tørsten. Dette er derfor et annet slags vann, med åpenbart ladet språk, ­pekende mot en klassisk ­«dypere ­mening». Både «løfte blikket», «åssidene i det fjerne», «land­skapet, hvor mennesker har dyrket jorden i årtusener» er formuleringer som peker langt ­utover det de refererer til i denne ­tekstens ellers deskriptive ­natur. Disse «kildene», dit ­resonnementet søker seg, er både «kalde, klare, undergjørende».

Og så er det som om dette stil- og følelsesutbruddet, som bokstavelig talt renner over av lengsel, utløser en annen tilnyktrende tanke: «jeg ble stående og tenke på en annen betydning av ordet». Jeg synes det er tillitvekkende at denne strengt regisserte boken tillater seg å revne på denne 
måten.

LES OGSÅ:

Anmeldelse av Beate Grimsruds nye roman: Kan det være mulig å fylle en roman om å dø med så mye jubel?

250 år siden: Friedrich Hölderlins poesi skulle åpne for revolusjonen

---

Poesi

  • Jørn H. Sværen
  • Britisk museum
  • Kolon

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker