Bøker

En dødsmerket mann

Aldri før har Dag Solstad gått så direkte i dialog med en kristen forestillingsverden. Hans nye roman er ikke Solstad på sitt beste, men bedre enn det meste.

Den amerikanske kritikeren James Wood sa på Litteraturhuset for noen år siden at han misunnet oss å kunne lese Knut Hamsun på originalspråket. Det har han nok rett i, men for meg treffer dette bedre på Dag Solstad, selv om det helt sikkert finnes forfattere som er like gode og kanskje bedre, for alt jeg vet – det er først når jeg leser Dag Solstad at jeg får den sterkeste følelsen av å være privilegert som lesende nordmann.

Og selv om jeg unner Solstad all den suksess han nå ser ut til å få stadig mer av på engelsk og tysk og andre store språk, så humrer jeg litt hver gang jeg ser en stor tysk eller stor amerikansk kritiker skrive rosende om en nylig oversatt Solstad-roman. I mitt indre tenker jeg at de ikke vet hva de har gått glipp av, og at de egentlig skriver om forfatteren Dage Solestade eller Dag Sollstadt, som han er for dem. For meg er Dag Solstad uoversettelig, uomtvistelig norsk. Det er som å ta et stykke for piano og skrive det om til et stykke for nylongitar eller kammerorkester, eller et a cappella korverk – sikkert fint, sikkert vidunderlig, men ikke Dag Solstad: En europeisk forfatter med norsk dialekt.

Bøker over mennesker

Og nå er han her igjen: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen. Bjørn Hansen ble introdusert i 11. roman, bok 18 (1992). Han kom tilbake i 17. roman (2009), og nå rundes fortellingen av, om kemneren på Kongsberg, som forlot kona og sin to år gamle sønn for å forfølge et eventyr med amatørteater-entusiasten Turid Lammers, som han siden skilte seg fra, før han simulerte en ulykke og satte seg frivillig i rullestol, i sin beste alder. For siden å bli avslørt, kastet i fengsel som svindler, løslatt, for deretter å leve i utkanten av samfunnet i en ettroms leilighet på Grønland i Oslo, alene med bøkene og noen lugubre forretningsforbindelser. Slik beskrives det i 17. roman:

«Han ble kanskje litt ensom, han hadde jo ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre hvis det hadde vært omvendt, ja, det hadde vært helt uutholdelig hvis det hadde vært omvendt.»

Helvete er de andre, det vet eksistensialisten Solstad. Den kalde ensomheten som demonstreres i utdraget, kjennetegner Solstads romaner: Kjærlighet er ikke mulig, nærhet er ikke mulig. Bjørn Hansen betrakter sine nærmeste, og aller mest nådeløst betrakter han kone og barn. Det er en utilpassethet og skamfølelse som er så sterk at intimiteten er både uoppnåelig og uønsket. Dette er fryktelig komisk – komisk, men også ganske fryktelig, når man tenker over det. Og det gjør man når man leser Solstad.

LES OGSÅ: Anmeldelser og intervjuer med aktuelle forfattere på vl.no/bøker

Anti-psykologisk

En av styrkene til Solstad er at forsøk på å psykologisere denne isnende ensomheten ikke biter på. Bjørn Hansen lar seg ikke analysere som et psykologisk kasus. Dermed kan han fastholde – på tvers av tidsånden – at problemene hans ikke først og fremst er psykologiske, men eksistensielle.

Dette setter også grunntonen for første halvdel av årets roman, som er en meditasjon over to ting: Livet han har levd, og Gud, som han ikke kan tro på. Romanen åpner på en komisk nøktern måte. På første side raser ti år av gårde, fra der forrige roman sluttet i et busskur i Nordagutu, til 2018 på Grønland: «På den tiden hadde han begynt å skrante. Ellers skjedde det lite, kan man si.» Han er nå 77 år og med egne ord «en olding nærmest».

Deretter følger lange passasjer som drøfter gudsbildet han fikk i barndommen, som kanskje ikke har sluppet taket helt, men som samtidig ikke har gjort ham til noen troende. Aldri før har Solstad skrevet seg tydeligere inn i en kristen forestillingsverden, men det er samtidig en forestillingsverden som har noe ufrivillig komisk over seg.

Kastet til Kongsberg

Eksistensfilosofien har alltid gjennomsyret Solstads romaner, og det er nærliggende å tenke på begrepet «kastethet», som handler om erkjennelsen av at mennesket er kastet ut i denne verden, med noen bestemte betingelser, men uten en fasttømret skjebne. Jeg har lenge tenkt at Solstads fascinasjon for norske småbyer henger sammen med dette, og at det er derfor han lar romanene utspille seg på steder som Notodden, Lillehammer, Bø eller Larvik. At de foregår utenfor begivenhetenes sentrum understreker livets hverdagsabsurde betingelser, som det skrives i 17. roman: «Slik var Bjørn Hansens tilværelse blitt. Slik var livet. På Kongsberg.»

Men aldri før har hans eksistensielle spørsmål så eksplisitt gått i dialog med en kristen forestillingsverden. For det er Guds fravær som setter tonen i årets roman. Han omtaler seg selv som «en dødsmerket mann», og finner sitt fellesskap blant de døde: «Han visste at han skulle følge etter de andre, den hærskare, som hadde dødd før ham, og som aldri siden hadde gitt lyd fra seg. Stillheten på den andre sida. Hvor var de hen?»

Dette følges av forestillinger om himmelen, St. Peter og Perleporten, som han har arvet av faren fra Indremisjonen: «Banale og eiegode forestillinger, ledsaget av lystige Frelsesarmeen-toner.» Han tenker over personer fra fortiden hans som er gått bort, og sitt eget møte med døden, som oppsummeres rystende i avslutningen av første del:

«Det finnes ingen frelse fordi jeg ikke tror på Gud. For meg gjør det ikke det. Men likevel er det denne Gud jeg om igjen og om igjen og atter om igjen stiller meg opp foran og forsøker å uttrykke det samme paradoks til. Fordi det bare er foran denne Gud, som jeg ikke tror på, at jeg kan si det. Guds eksistens gjør det problematisk å ikke tro. Og gjør Bj. Hansen urolig ved tanken på døden. Som kommer.»

JON FOSSE TIL VÅRT LAND: Et godt intervju for meg, er en samtale, rett og slett. Nå sitter du og jeg og preiker, det er sånn det skal være.

Peter og Wiggo

I andre del ankommer sønnesønnen Wiggo, som skal bo på farfarens hybel når han nå begynner å studere litteratur i Oslo. Slik speiles 11. roman, hvor sønnen Peter (Wiggos far) kom til Kongsberg for å studere og ble boende hos faren. Den gangen gikk det ikke særlig godt – kort fortalt har Bjørn Hansen vansker med å like sønnen sin, og det har jammen leseren også. Også Wiggos inntreden i Bjørn Hansens liv byr på problemer, selv om det finnes glimt av forsoning og gjensidig forståelse – men bare glimt selvsagt. Og glimt forsvinner jo fort.

Jeg syns ikke delen med Wiggo er Solstad på sitt beste. Og egentlig tror jeg disse tre romanene om Bjørn Hansen kan rangeres i den rekkefølgen de kom ut. 11. roman er et mesterverk, 17. roman er tidvis briljant, særlig i siste halvdel, mens årets roman har et litt dårligere skyv, særlig i Wiggo-delen. Man kan sikkert mistenke at det er beleilig for en kritiker i Vårt Land å si at partiene om Gud og Hans fravær er mest interessante, men jeg tror ikke dette er grunnen. Heller tror jeg det skyldes at det gjennomborende blikket på det sosiale ikke er like skarpt som det var tidligere. Måten Turid Lammers dissekeres på i 11. roman, og sønnen Peter i 17. roman, matches ikke av måten Bjørn Hansen ser Wiggo på i årets roman.

Kanskje skyldes det at generasjonskløften og den nye tid, med smarttelefoner og kjærester som blogger, har skapt for stor avstand, slik at Solstad ikke lenger er helt på høyde med fenomenene han beskriver. Portrettet av Wiggo har i alle fall svakere konturer og oppleves mindre rystende enn beskrivelsene av andre personer i Bjørn Hansens liv. Likevel er Solstad på det jevne bedre enn det aller meste, så det er ingen grunn til ikke å kaste seg over denne lille romanen på hundre sider. Det blir fort den beste romanen du har lest i år.

LES OGSÅ: Solstad snakkar både utprøvande, velformulert og uhyre interessant i samtale med Alf van der Hagen.

Ikke 'vår' mann

Man kan altså ikke fra et kristent perspektiv gni seg i hendene og si at nå er Dag Solstad blitt «vår mann». Det er han ikke – han avviser Guds eksistens. Men han gjør det ikke med hovmod over slike tullete forestillinger. Tvert imot med en stor sorg. At den aldrende kommunist skulle ende opp her ville kanskje forbløffet mange da han debuterte for over 50 år siden. Men at dette utålelige fraværet nå kanskje skal runde av etterkrigstidens største romanforfatterskap, framstår egentlig bare som en nødvendig konsekvens av de spørsmålene han har balet med hele veien.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker