En barneopera? Absolutt. En voksenopera? Absolutt. Hvordan det går an?
Hvilket eventyr egner seg best som opera? Hans og Grete, mente komponisten Humperdinck. Og gjorde det til en av alle tiders største suksesser.
Det skal mye til for ikke å la seg lokke inn i et blinkende sukkertøyslott blant pariserhjul. Heksemannen Wildenway (David Hansen) frister på alle mulige vis Hans og Grete, som er ute på ville veier. Han er ute etter å fete dem opp for å spise dem.
Den Norske Opera & Ballett
Mange operahus henter den fram ved juletider, slik har det vært siden 1893, da en begeistret Richard Strauss sto ved roret og førte den i havn, første gang. En barneopera? Absolutt. En voksenopera? Absolutt. Hvordan det går an? Man tar en usannsynlig lang rekke av vakre og til dels kjente melodier og maler dem inn i et skummelt lydbilde av skog, fattigdom, hekseri og barn som vipper heksen/heksemannen av pinnen og dytter han elegant inn i flammene.
Litt fraværende
Den store operadivaen Teresa Berganza trengte ikke frykte kritikken, men sa likevel at den virkelige kritikeren, det er publikum. Tatt på ordet, tok jeg med meg Anna, 12 år, vel bevandret i Barbie, tyll, lepestift og rosa negler, Disney, Harry Potter og Ringenes Herre, altså den «egentlige» kritiker. I første akt var jeg urolig, sto det vel stille, ble det for ensformig for en sånn som er vant til fart, fyk og smell? Og virket kanskje musikken gammel og litt tjukk og avblomstret i et «moderne» barneøre? Jeg gløttet til siden, det sto bra til, slik så det i hvert fall ut. Men hun kikket på klokka ved gyllne anledninger, det var urovekkende. I pausen sa hun litt klangløst at det var «fint», jeg hadde ønsket «kjempefint», med utropstegn.
Bestill abonnement her
KJØP
